Kjære dagbok,
Noen ganger føles alt så innfløkt at jeg mister oversikten. Mannen min, Morten, vokste opp i en stor familie på Lillehammer, hvor moren hans fikk barn helt til hun til slutt fikk en datter etter flere gutter på rad. Jeg har alltid syntes det var en spesiell måte å bygge familie på, men det er ikke min sak å dømme.
Da jeg giftet meg med Morten, var jeg sikker på at jeg hadde truffet blink. Han virket ansvarsfull, modig og sterk han visste virkelig hva familie betød for ham. Det jeg ikke forsto, var at han aldri egentlig klarte å frigjøre seg fra moren sin og den yngste søsteren, Synnøve. Svigermor min har aldri vært spesielt opptatt av sønnene sine, men Synnøves velvære har alltid vært viktigst.
Synnøve var bare ti år da jeg først traff henne. I starten gikk det greit, men etter noen år endret alt seg. Hun ville ikke lære noe, hang med upålitelige gutter, og det var alltid Morten som måtte ordne opp. Synnøve ringte ham til og med midt på natta for hjelp.
Jeg trodde Synnøve skulle vokse opp, kanskje gifte seg og løse sine egne problemer med tiden. Men det skjedde aldri. Da hun endelig bestemte seg for å gifte seg, ba svigermor brødrene hennes bidra økonomisk til bryllupet hun hadde ingenting selv. Kjæresten hadde dårlig råd, så de nygifte måtte flytte inn hos svigermor. Det virket som ingen kom videre.
Et barn kom, så ett til … Til slutt skjønte svigermor at det ikke gikk lenger å leve slik. Hun fant en «løsning» hun ville flytte inn hos oss og gi Synnøve leiligheten sin. Men er det virkelig rettferdig? Jeg har jo kjøpt denne leiligheten selv for mine egne sparepenger Morten har ikke bidratt med en eneste krone. Og mest merkelig er det at han er fornøyd med dette og sier at “mamma kommer til å hjelpe deg”.
Vi har en leilighet med to rom, ikke mer. Jeg er ikke villig til å gi opp mitt eget privatliv og dele alt med noen andre. Svigermor er helt sikker på at vi har plikt til å ta henne inn fordi Morten er eldste sønn og skal ta ansvar for foreldrenes velvære.
Jeg elsker Morten, og skilsmisse er uaktuelt. Men hvordan kan jeg få ham til å våkne opp? Hvordan skal jeg forklare at å bo sammen med svigermor er som et mareritt for meg? Finnes det noen råd der ute for en som meg?
