Barna kom på besøk og sa at jeg var en dårlig husfar.
Dagen før bursdagen min begynte jeg med forberedelsene til selskapet. Jeg ba kona mi om å skrelle grønnsakene og kutte salaten i små biter, mens jeg selv stekte kjøttet og lagde de andre rettene. Jeg syntes jeg hadde stelt i stand et ordentlig herremåltid, noe som skulle mette hele storfamilien min. På selve bursdagen dro vi sammen til det lokale bakeriet om morgenen og kjøpte en stor bløtkake fersk og fin, akkurat sånn barnebarna liker den.
De første som kom på besøk var sønnen min med svigerdattera og barnebarnet, etterfulgt av eldste dattera mi med sine to barn, og til slutt mellomste dattera med mannen sin og deres barn. Vi samlet oss rundt langbordet, og det klirret lystig i skjeer og gafler. Alle så fornøyde ut, og det var mat nok til alle. Barnebarna ble så mette at de fikk saus og smuler på både vegger og møbler, og de voksne klarte å grise til duken godt og grundig. Da vi hadde slått oss ned med kaffe og kake, sa eldste dattera lett:
Du hadde jammen lite mat på bordet Vi spiste jo, men hva nå?
Den kommentaren satt i nevra. Selv om det var ment som tull, og de andre humret, ble jeg litt fornærmet. Jeg gjør alltid mitt beste for å sende med barna noe ekstra, men det er krevende å lage mat til en slik storflokk. Jeg har bare små kjeler og en gammel ovn her hjemme, og det er ikke sånn at jeg kan bruke hele pensjonen min på ett festmåltid.
Ikke bry deg, kjære deg, hvisket kona til meg ute på kjøkkenet mens vi hentet kake. Alt var kjempegodt, derfor ble de ikke mette. Du kan heller gi dem oppskriftene neste gang, la dem prøve selv når det passer. Og forresten burde de begynne å ta med litt selv også. De er jo så mange, og vi er bare to.
Denne dagen lærte meg noe viktig: Kjærlighet og omtanke teller mer enn antall retter på bordet. Neste gang skal jeg heller være stolt av det jeg har klart, og huske at det beste man kan gi, er tid og samvær.
