Hun som sa «nei»
Inger Synnøve Kristiansen satt på kanten av en kjøkkenkrakk og skar brød. Tynt, nøyaktig, slik han likte det. Åtte skiver, helt like. Deretter la hun brødet pent på et fat, satte det på bordet. Gikk mot komfyren, rørte i suppen ertesuppe denne gangen, tykk og varm. Gjestene skulle kommet klokken seks, men nå var det ti på.
Eivind satt i godstolen foran TV-en og bladde gjennom kanalene. Han spurte aldri om hun trengte hjelp. Han hadde aldri spurt. Hvorfor skulle han det, alt ble jo alltid gjort likevel.
Inger nærmet seg 54 år. Hun jobbet som regnskapsfører på yrkesskolen Skien Fagskole nummer sju. Stille og rolig stilling. Tall, rapporter, utregninger. I tjueto år hadde hun sittet på samme kontor. Kollegaene aktet henne, rektoren klaget aldri. Hjemme snakket ingen om det.
Gjestene kom halv sju. Svigerinnen Ragnhild og ektemannen Olav, samt Eivinds bror Finn med kona Merethe. Høylytte, tilfredse, mette av seg selv. De slo seg ned, skravla og lo. Inger bar ut tallerkener, la opp mat, tok bort tomme fat, la opp igjen.
Ved bordet snakket de om priser, naboer, at det var åpnet et nytt marked nede på Herkules. Inger lyttet og var stille. Å være stille hadde alltid vært det tryggeste.
Så startet Ragnhild å snakke om det nye legekontoret som skulle bygges på Flesbergveien.
Der blir det sikkert mindre kø, sa hun og rettet på genserkragen. Nå er det jo helt håpløst å få time hos fastlegen.
Det blir nok like mye kø der, svarte Olav. Det mangler jo leger overalt.
Jeg leste, sa Inger, at de skulle sende unge leger dit, det er et eget program fra kommunen. Leste det i avisa.
Eivind satte glasset presist fra seg. Ikke høyt, men på en måte som fikk stemningen til å vibrere.
Inger, hent sylteagurker, sa han.
Et øyeblikk, jeg skulle bare forklare om det progra…
Jeg sa, hent sylteagurker. Hva blander du deg inn for? Hvem ba deg snakke?
Ragnhild hostet og stirret ned i duken. Merethe så opp, men straks ned igjen. Finn rakte etter brødet.
Inger reiste seg. Gikk til kjøleskapet. Tok ut et glass med agurker. Satt det på bordet. Satte seg igjen.
Inni henne var det helt stille. Ikke vondt, ikke kokende. Bare stille, som et hus hvor ingen er hjemme, hvor man står alene i gangen og ikke vet hvorfor man kom inn.
Hun så ned på hendene sine i fanget. Ikke unge lenger, litt hovne knokler, korte, rene negler. Hender som hadde gjort alt i tretti år. Lagt, vasket, løftet, bakt, båret, strøket og sydd. Tretti år.
Det glasset med agurker hadde hun selv lagt ned, den hete sommeren i august. Ingen spurte om det var tungt. Ingen takket. Agurkene bare står og spises.
Samtalen ved bordet rant videre, som om ingenting hadde skjedd. Olav fortalte om en kompis som hadde kjøpt bruktbil og var fornøyd. Ragnhild lo. Eivind nikket, skjenket.
Inger tenkte på hendene sine.
Hun husket at hun for tjue år siden hadde sydd gardiner til stua. Kjøpte stoff for sine egne lønnskroner, fordi han sa det ikke fantes penger til slikt. Sydde om natten etter jobb, fordi hun måtte vaske på dagtid. Gardinene hang fremdeles. Han hadde sikkert aldri sett på dem.
Da desserten var spist, sa Eivind:
Inger, rydd av. Hva sitter du der for?
Nå skjedde det. Ikke som et brak, bare som et klikk. Som en bryter i en mørk gang. Bare at det nå ikke ble lys, men at mørket var borte.
Nei, sa Inger.
Eivind snudde seg.
Hva?
Nei. Jeg er sliten. Jeg vil sitte litt.
Det ble helt stille rundt bordet. Ragnhild så opp. Merethe tygde ikke mer.
Er du blitt gal? sa Eivind lavt, med den stemmen som betydde at hun burde skjønne alvoret.
Nei. Jeg er ikke gal. Jeg er bare sliten og vil sitte.
Hun reiste seg. Ikke til vasken, ikke til bordet. Til døren. Gikk inn på soverommet, vred nøkkelen om i låsen for første gang på år. Nøkkelen hadde alltid vært der, bare ubrukt. Nå låste hun.
Bak døren hørte hun Eivind forklare, småle, forklare for de andre. Bestikk klirret, Merethe ryddet av snille Merethe, som alltid skjønte alt uten ord.
Inger satt på sengekanten og så ut av vinduet. Der var gata, en gatelykt, et lite stykke himmel. Oktober, bladene var borte, trærne svarte, nakne. Ikke pene grener. Men ærlige.
Hun satt der lenge. Hørte gjestene forlate, døra slå igjen, Eivind rusle rundt i leiligheten, klimpre med bestikk, så sto han utenfor døra.
Åpne.
Hun svarte ikke.
Inger, jeg sa åpne. Vi trenger å snakke.
I morgen, sa hun. Nå sover jeg.
Han ble stående. Hun hørte pusten hans. Så gikk han.
Inger la seg oppå dyna, fullt påkledd, og stirret i taket. Hun oppdaget plutselig at hun ikke var redd. Det var merkelig. Vanligvis gjorde hun aldri noe feil uten å kjenne en svak frykt, som et lavt sus i rørene. Nå var det stille.
Kanskje fordi hun endelig hadde gjort noe rett.
Morgenen etter dro Eivind på jobb. Han jobbet på fabrikken, som skiftleder, dro alltid tidlig. Inger hørte ham hoste i gangen, døra smalt igjen.
Hun ventet til trinnene døde bort i oppgangen.
Så stod hun opp, vasket seg og åpnet skapet.
Hun hadde bare én gammel koffert, brun, med metallhjørner. Dro den frem fra under senga, satte den på overkastet. Åpnet. Det luktet støv, og fortid.
Hun pakket sakte, men bestemt. Undertøy, noen gensere, bukser, en varm strikkajakke. Nødvendige papirer fra øverste skuff: pass, lønningspapirer, sparebok. Tok med mors øredobber fra en liten eske, og én ring fra bestemoren. Gode sko og en enkel tøffel til innebruk.
Hun sto midt i rommet og så seg rundt.
Ingenting tilhørte egentlig henne her. Garderobeskapet hadde han valgt. Sofaen også. Teppet på gulvet hadde de kjøpt sammen, men hun hadde foretrukket en annen farge. Gardinene hadde hun sydd, men de satt fast i veggene, som alt annet.
Hun lukket kofferten.
Inne på kjøkkenet helte hun opp en kopp te til seg selv, drakk stående. Så på komfyren, på gryta med suppen fra i går. Lot den stå.
Kledde på seg. Tok koffert og papirene. Gikk. Låste døra bak seg. La nøkkelen på dørmatta. Han ville finne den.
Ute var det rått, kaldt og luktet råtne løvblader. Inger satte kofferten fra seg på fortauet og sto et øyeblikk. Pustet. Himmelen var blek og grå. Folk hastet forbi til jobb, uten å ense henne.
Hun tok tak i kofferten og gikk mot busstoppet.
Gunn Marit Torgersen bodde på Hagegata, i en toroms leilighet i tredje etasje. Hun jobbet også på fagskolen, underviste i økonomi, åtte år eldre enn Inger, og de var venner eller nesten det. Drakk te sammen i lunsjen, gikk noen ganger sammen til bussholdeplassen etter jobb, snakket om alt mulig. Gunn Marit var enke, hadde aldri hatt barn, bodde alene og så ut til å trives med det.
Inger ringte på hos henne klokka halv elleve.
Gunn Marit åpnet i morgenkåpe, med kaffekopp i hånda, søvnig blikk hun var i ferie.
Inger? Hun så på kofferten, så på Ingers ansikt, ble stående et sekund. Kom inn.
Det var alt. Ingen spørsmål. Bare kom inn.
Inger gikk inn. Det var varmt, duftet kaffe og gamle bøker. Bokhyller over alt, til og med i gangen. Katten, grå og rask, strøk rundt kofferten før den forsvant ut av syne.
Sett deg, sa Gunn Marit. Jeg lager mer kaffe.
De satt på kjøkkenet. Inger fortalte, ikke alt på én gang, bare brokker, slik de dukket opp i hodet. Om kvelden før, om sylteagurkene, om «hvem ba deg snakke». Om gardinene hun hadde sydd, om de tredve årene.
Gunn Marit hørte, uten å avbryte. Hun kunne det, å lytte.
Jeg skjønner, sa hun til slutt. Jeg spør ikke om det var riktig eller galt. Det angår ikke meg. Du kan bo her så lenge du trenger å finne ut av ting.
Jeg vil ikke være til bry, sa Inger fort. Jeg kan hjelpe til, lage mat, vaske…
Inger, sa Gunn Marit strengt, men vennlig. Du bor ikke her som hushjelp. Dette er huset mitt, og jeg vil at du skal være her.
Inger stirret ned i koppen. Halsen snørte seg. Ikke gråt bare noe strammet i henne, slik det kjennes når man har holdt på noe tungt, og endelig slipper.
Gunn Marit tilbød henne det minste rommet, tidligere en liten kontorkrok, med sovesofa, skrivebord og bøker overalt. Inger plasserte kofferten, brettet klær, reide opp senga.
La seg ned og tenkte: dette er mitt rom.
Første gang på mange år hadde hun en plass som bare var hennes.
Selvfølgelig lagde hun mat og ordnet litt. Ikke fordi hun måtte, men fordi det var naturlig, fordi hun ville si takk. Gunn Marit protesterte først, så ga hun seg, tok imot med takknemlighet. Om morgenen drakk de kaffe sammen, noen ganger pratet de lenge, andre ganger satt de tause med hver sin bok.
Også tausheten var ny. Når man kan være stille sammen med noen, uten å være redd og uten å måtte forklare.
Mandagen etter gikk Inger tilbake på jobb. Regnskapskontoret på fagskolen var lite hun og to unge jenter. Kollegaene så på henne med nye blikk, anet noe, men spurte ikke. Inger jobbet som alltid, nøyaktig og uten feil.
Rektor, Harald Edvardsen, kalte henne inn på kontoret fredag ettermiddag.
Inger Synnøve, alt i orden med deg? spurte han. Oppriktig, ukomplisert.
Ja, Harald. Det har skjedd forandringer privat, jeg har flyttet. Men det går ikke utover jobben.
Jeg tenkte ikke på jobben, jeg tenkte på deg.
Inger så på ham. Harald var eldre, vennlig, hadde kjempet mot mange byråkratiske stormer uten å miste blikket for folk.
Takk, sa hun. Jeg klarer meg.
Og det var sant. Hun klarte seg. Mer enn det, hun merket at hun pustet lettere. Fysisk, som om noe hadde lettet fra brystet.
Elevene på skolen var forskjellige 16 til 19 år, høylytte, frekke, men på sitt vis ærlige. Inger underviste ikke, men satt på kontoret. Men hun så alle navnene på lønningslister, stipend, og når hun gikk i gangene, hørte hun latteren deres. Det var fint, på en rar måte. Unge, levende folk, alt ligger foran dem.
Hun tenkte at også for henne fantes det noe foran. En uvant tanke, nesten for klosset, som nye sko. Men hun forsøkte å vende seg til den.
Telefonene fra Eivind begynte på tredje dag.
Først ringte han hennes mobil. Hun tok høretelefonen én gang og sa:
Eivind, jeg lever, det går bra. Jeg trenger tid. Ikke ring nå.
Han ringte flere ganger. Hun svarte ikke.
Så ringte han skolens sentralbord. Unge Martine kom inn på kontoret hennes, skyldig i blikket:
Inger Synnøve, mannen din…
Si at jeg ikke er der, svarte hun rolig.
Martine så forbauset ut, men gikk og sa det.
I november ble det kaldere. Gunn Marit hentet frem en gammel varmeovn fra boden og satte på Ingers rom. Om kveldene så de på TV sammen, drakk te med vafler Gunn Marits favoritt eller bare pratet.
Gunn Marit fortalte om sin avdøde ektemann, om ensomheten etterpå, og hvordan hun fant ut at frihet og ensomhet noen ganger er det samme.
Jeg prøver ikke å si at du skal være alene, sa hun og rørte i teen. Bare at du ikke må være redd for det. Nå ser du jo selv. Er det så skummelt?
Nei, svarte Inger.
Og det var sant.
Eivind hadde alltid sagt hun ville gå til grunne alene. «Hva klarer du på regnskapslønn?» «Du begynner å bli gammel, hvem trenger deg?» Disse ordene hadde bodd i henne som ubudne leieboere. Nå bodde hun, ikke i dem.
Lønna var liten, men Gunn Marit ba aldri om husleie. Inger handlet mat, lagde måltider, og alle var fornøyd. Hun sparte litt, kanskje ikke mye, men litt. Til framtiden, til noe hun ennå ikke visste.
I desember, like før jul, sto han plutselig utenfor.
Inger kom hjem fra skolen. Mørket hadde falt allerede klokka fem, fredag, og hun rundet hjørnet mot Hagegata der sto Eivind.
Brun jakke. Ingen lue, selv om det var minst ti minus. Han var eldre nå, eller så hadde hun bare ikke sett ham ordentlig på lenge.
Inger, sa han.
Hun stoppet, tre skritt unna.
Hvordan fant du meg?
Folk sier slikt. Liten by. Alle vet hvor du bor.
Inger nikket. Selvsagt.
Vi må snakke, sa han.
Ja, snakk.
Han så seg rundt, nesten sjenert.
Skal vi ikke gå inn et sted? Jeg fryser.
Ta på lue, sa Inger. Vi snakker her.
Han sto, nølende. Begynte:
Inger, hva driver du med? Jeg er alene hjemme, som i en tom pappeske. Inget å spise, alt er skittent. Jeg kan ikke sånn.
Du lærer deg det.
Lett for deg å si. Han trampet. Du forstår, det er ikke med vilje jeg… Jeg har temperament. Er det grunn til å ødelegge alt?
Tretti år, Eivind, sa hun. Tretti år med ditt temperament. Alltid etter dine regler. Jeg laget mat, tok imot gjester, var stille når du bad meg tie foran folk. Tretti år.
Jeg var kanskje for hard før, sa han.
Ved middagsbordet sa du: «hvem ba deg snakke?». Ikke første gang. Alltid hvis jeg åpnet munnen på feil tidspunkt, etter deg. Jeg var ikke annet enn en hushjelp for deg mat, vask, servering. Du spurte aldri et menneske om hvem jeg var.
Nå overdriver du, sa han, irritert, det gamle tonen hun hadde lært å frykte som barn. Nå holder du på igjen. Ei kone bør…
Stopp, sa Inger.
Han tidde. Selv hun ble overrasket over hvor fast stemmen var.
Jeg vil ikke høre mer om hva «ei kone bør». Det har jeg lyttet på i tretti år. Si meg heller, Eivind: Betydde jeg noe for deg som person? Vet du hvilken bok jeg leser? Hva jeg liker å se på kino? Hva jeg tenker på mens jeg vasker opp?
Han så på henne.
Nettopp, sa Inger. Du vet det ikke. Du trengte ingen som meg, bare en som kunne holde orden. Men jeg er ikke bare det.
Du snakker rart nå, sa han. Mer forvirret enn sint det var nesten verre. Har du snakket for mye med Gunn, kanskje.
Dette er mine tanker, sa Inger. De har vært her lenge, jeg har bare ikke sagt dem før.
Hun kneppet kåpeknappen. Snøen startet, små og skarpe flak.
Jeg kommer ikke tilbake, Eivind. Dette er ikke en krangel som går over. Jeg går, fordi jeg ikke hadde det bra. Først nå ser jeg hvor dårlig jeg hadde det.
Du blir alene, sa han. På gamle dager, alene. Tenkt på det? Hvem skal ha deg?
Jeg holder for min egen skyld, sa hun. Det er nok.
Vendte seg mot inngangsdøra.
Inger! Vent nå!
Hun så seg ikke tilbake. Tastet koden på porten, åpnet døra. Snøen la seg på skuldrene hennes.
Oppe åpnet Gunn Marit døren før hun rakk å ringe.
Jeg så, sa hun kort.
Ja, sa Inger. Det er over.
Vil du ha te?
Ja, takk.
De gikk inn på kjøkkenet.
Inger tok koppen mellom hendene, kjente de skalv. Ikke av redsel, ikke av kulde, men på en måte som skjer når noe tar slutt kroppen vet det før tankene.
Går det? spurte Gunn.
Ja, egentlig. Det føles som om jeg har gitt noe tilbake til ham noe jeg har båret på lenge.
En skyld?
Nei. Inger ristet på hodet. Ikke skyld. Det hun ventet på. Jeg har ventet på at han skulle forandre seg, forstå, si noe menneskelig. Han kom, men alt han sa var at han ikke hadde noe mat. Hun gliste skjevt. Han har ikke noe mat.
På sitt vis ærlig, sa Gunn Marit.
Ja, det er det.
Vinteren gikk. Inger fikk ordnet papirene. Hun dro til en advokat, en eldre dame med briller som ordnet slike saker stille og fornuftig. Leiligheten var formelt hans, kjøpt for hans penger før giftemål. Inger kranglet ikke. Tok bare det hun selv hadde tjent.
Selvfølgelig var det tungt tidvis. Kvelder når hun lå i det lille rommet og tenkte: femtifire år, alene, og hva nå? Hun lot tvilen komme, dyttet den ikke bort. Tenkte, og sovnet.
Om morgenen sto hun likevel opp. Gikk på jobb. Følte seg lettere.
En januarkveld, sittende, merket hun at hodet ikke lenger gjorde vondt. Mange år hadde den smerten vært der, og hun trodde det var alder, blodtrykk. Men nå var det borte.
En liten nyhet. Men viktig.
I februar kom det en ny lærer til fagskolen. Den tidligere gikk av med pensjon, og på hans plass kom Harald Simonsen Evjen, 48 år, murermester fra Kragerø Tekniske Skole. Lærer i verkstedfag og produksjonsteknikk. Kom uten store fakter, stille.
Inger så ham første gang i kantina. Han satt alene ved et hjørnebord, leste en tynn bok, spiste grøt, rolig, samlet.
Hun gikk forbi med brettet. Han løftet hodet, nikket. Vennlig, verken insisterende eller underdanig.
Neste uke møttes de ved rektors kontor. Inger bar permer til signering.
Unnskyld, vet du hvor man kan skrive ut? Lærerværelset sin printer virker ikke.
Vi har printer på regnskapet, sa Inger. Kom innom, om det haster.
Takk.
Han kom dagen etter, med en minnepinne. Inger skrev ut tre sider. Han takket, spurte:
Du har jobbet lenge her?
Tjueto år.
Lenge.
Ja, sa hun.
Da kjenner du til alt?
Hvor man finner ting, ja. Livet ellers er likt overalt.
Han lo. Ikke høyt, bare et stille smil.
Senere snakket de mer i kantina. Først minuttene, så lenger. Han spurte hva hun tenkte og ventet faktisk på svar. Det var uvant, og hun skjønte ikke først hvor ekte det var, at han faktisk ba om hennes mening.
En dag snakket de om bøker. Inger tilsto at hun likte å lese, men hadde glemt det de siste årene, aldri tid.
Og nå?
Nå har jeg begynt igjen. Hos Gunn Marit er det vegger av bøker. Tar en og en, sakte.
Hva leser du nå?
Hun rødmet nesten, for boka var gammel, om bygdeliv, og hun trodde ikke det var imponerende.
Kristian Elster, sa hun. Fant ham i hylla, begynte og klarer ikke legge bort.
Flott, sa han. Han skriver om folk, ekte folk.
Nettopp det, sa hun.
Han kom med en annen bok senere, og la den på bordet, uten å lage nummer ut av det.
Inger så på boka, på døra han gikk ut gjennom. Noe varmt, men skjør vokste inni henne. Hun kjente igjen følelsen, den kvinnelige gleden, som første vårdag etter en kald vinter: litt lys, kald luft. Hun var ikke utålmodig. Alt fikk tid.
Livet lærte henne at så lenge man ikke skynder seg, skjer tingene som de skal.
Våren kom i slutten av mars. Snøen forsvant over natten, bakken mørk og våt, og i parken begynte kvistene å få knopper. Inger stoppet på vei hjem fra jobb, så på knoppene. Små, levende.
Hun kom på hvordan hun for ett år siden gikk hjem til Eivind. Da så hun aldri på knoppene. Hun tenkte bare: husk løk, melk, Eivind trenger skjorta strøket, kranen drypper Slik hadde det gått, rundt og rundt.
Nå stoppet hun og så på knoppene.
Harald Simonsen sto ved porten, tilfeldig ute akkurat da. De ruslet til bussholdeplassen sammen.
Fint ute i dag, sa han.
Ja, det er det, svarte Inger.
Du, jeg lurte på en ting Han tidde litt, noe hun likte, at han kunne vente, ikke mase. Har du lyst å bli med på museum på søndag? Har lenge hatt lyst, men litt kjedelig alene.
Museum?
De har åpnet ny utstilling om fabrikkhistorien. Jeg er jo produksjonsmann, synes det er morsomt.
Jeg blir gjerne med, sa Inger.
Hun sa det rett ut. Ingen frykt, ingen forklaringer for seg selv, ikke overbevisning. Bare retten til å si det hun ville ja.
På søndag var det sol. De gikk rundt i salene, Harald fortalte om maskiner, om industriarv. Inger lyttet, spurte litt. Etterpå drakk de kaffe i museets kafé, kaffen var tynn, men de lot som ingenting.
Er det kjedelig med meg? spurte han.
Hun så undrende på ham.
Hvorfor spør du?
Jeg snakker sikkert bare om mitt eget, om teknikk
Hvem har sagt det?
Det har jeg hørt.
Jeg sier fra hvis det kjeder meg, svarte hun.
Han nikket.
Det er bra, sa han. Viktig at man kan si slikt.
Hun forsto at dette var viktig for ham. Ikke kjedsomheten, men retten hennes til å svare. Han hadde nok vært vant til å aldri få ordentlig svar. Det hadde hun også.
Sakte, uten store ord og uten drama, vokste det frem noe mellom dem. To voksne folk, som trivdes i hverandres selskap.
Inger tenkte av og til at dette var ekte kvinnelykke. Ikke filmens glitrende scener, men det stille å våkne og faktisk ville stå opp. Å bli spurt hva man mener, og bli ventet på. Å aldri høre: «hvem ba deg snakke».
I mai var det torghandel på Skien torg. Inger kjøpte grønnsaker, kjente duften av jord, vårens første dill.
Da så hun Eivind.
Han sto ved kjøttdisken. Han virket mindre, slankere, jakka hang løst, mørke ringer under øynene. Han spurte slaktaren om et eller annet, virket helt borte i dagliglivet.
Inger stanset. Hun ventet at noe skulle røre seg i henne medfølelse, sinne, kanskje et gammelt sting. Ingenting kom.
Han var bare en mann foran disken. Litt gammel, liten i verden. De hadde delt tretti år. Det var hennes liv, en del av det, men ikke alt.
Hun snudde seg mot andre boder, kjøpte dill til Gunn Marit, og gikk ut i mai-sola.
Byen hvilte i varm vårduft. Inger bar handleposen, den var lun av sola, aromaen fra dillen var ekte, sommerlig.
Hun tenkte at dette var «å begynne på nytt etter femti». Ikke én stor begivenhet, men det hele: morgen med kofferten, teen hos Gunn Marit, jobben, Shukshin-boken på nattbordet, museet, denne mai.
Å gå fra en tyrann var bare begynnelsen. Resten var å leve. Hun øvde seg på å legge merke til verden, ikke lenger bare bære og tåle. Det hadde vært skummelt, vondt, ensomt iblant og godt også.
Psykologisk realisme, tenkte hun plutselig, og smilte for seg selv. Hadde sett det uttrykket et sted. Nå forsto hun. Det er bare dette: leve på ordentlig. Uten pynt, uten vold. Hun hadde levd slik, holdt ut, så flyttet hun, og siden ble det annerledes.
Kvinners liv er så ulike. Inger tenkte ikke at hennes var hverken forbilledlig eller dramatisk. Bare hennes.
Hun svingte inn på Hagegata. Tok trappen til tredje, ringte på. Gunn Marit åpnet, i forkle, med en bolle i hånden.
Å, der er du! Jeg lager kald suppe.
Jeg har med dill, sa Inger og dro frem en bunt.
Flink! Gå og vask hendene.
Inger hang fra seg kåpen, gikk ut på kjøkkenet, skrudde på springen, lot vannet renne.
På søndag hadde hun og Harald planlagt å fare ut av byen, han ville vise henne en gammel demning fra 50-tallet et mesterstykke, forklarte han. Inger lyttet. Hun innså at hun likte å lytte til ham.
Det var merkelig. Men godt.
Hun tørket hendene, gikk inn til Gunn Marit.
Skal jeg hjelpe med noe?
Kutt eggene, vær så snill.
Hun startet å kutte egg, jevne terninger, vante hender.
Men nå gjorde hun det fordi hun ville. Fordi hun gjerne lagde mat til Gunn Marit, for sin egen trivsel, ikke av plikt. Det var en forskjell som ikke lar seg forklare, men som kjennes hver dag.
Utenfor skinte sola. Barn skrek ute, syklet rundt. Vår. Dill.
Gunn? sa Inger. Har du noen gang angret på at du ble alene etter at Arvid døde?
Gunn tenkte, slik hun pleide før hun svarte.
Ja, selvfølgelig. Han var bra, savnet var sterkt. Men ikke på selve ensomheten. Det har jeg fortalt deg før.
Ja, sa Inger. Du har sagt det.
Er du alene nå?
Inger smilte og så på eggebitene.
Ikke helt.
Gunn møtte blikket hennes, nikket. Sa ikke mer.
Det fantes ingen moral her. Bare livet. Vanlig, slitt, ikke unikt eller storslått, men ekte om en kvinne, Inger Synnøve Kristiansen, regnskapsfører, femtifire år, som en gang lot være å rydde av bordet og ble overrasket over hvor enkelt det egentlig hadde vært.
Og hvor mye som faktisk sto bak.
