Svigerinnen min skal få en gave av meg, en sånn gave at hun kommer til å få støkk hver gang hun ser på den! Men hun kan ikke bare kvitte seg med den nei, den må stå synlig framme. Sånn er det. Det er rart hvordan livets tårer alltid finner veien tilbake. Min vriene svigermor, Gunhild Sørensen! På femten år med Eirik har hun ikke sagt et eneste godt ord om meg. Sur og taus. Andre svigermødre klarer jo i hvert fall å småprate, selv om det går litt motvillig. Men denne står der med de mørke øynene og bare stirrer. Jeg forsøker å besøke henne så sjelden som mulig, én gang i året, og da høyest fem minutter klager Karoline til venninna si, Ingrid.
Ingrid nikker ivrig, hun har selv en svigermor hun ikke er så begeistret for.
Denne lørdagen er det “jentekveld” en tradisjon de har holdt på med annenhver uke helt siden de var små.
Karoline er frisør og oppdaterer venninnene på nye frisyrer før hun må videre til neste kunde. Ingrid, som er kokk, har i vanlig stil tatt med seg nok godsaker til å mette en liten barnefamilie eller som Karolines sønn, Markus, sier: et fjell med digg.
Den tredje venninnen, Astrid, har nettopp fått ny jobb som sykepleier, og de andre er spent på hvor hun har begynt, men samtalen dreier seg raskt over på svigermødrene.
Jeg tåler henne ikke! Hun betyr ingenting for meg. Hvis hun ikke fantes, da sier Karoline.
Astrid, som har sittet stille så langt, bryter plutselig inn.
Og ville du virkelig fått det noe bedre da, tror du, Karoline? sier hun med et smil som skjuler mye.
Vel Kanskje, sukker Karoline plutselig stille.
Hun tenker tilbake på morgenen. Hvordan hun bar den innpakkede gaven til Gunhild, og smilte litt skadefro. Gunhild pakket den nesten opp med én gang, men Karoline ba henne vente til etter hun hadde dratt. I alle fall ville bursdagen bli sur, tenkte hun.
Forresten, dere lurte på hvor jeg har begynt å jobbe, sier Astrid.
Venninnene spisser ørene.
Privat klinikk? foreslår Karoline.
Nå skal du vel tjene store penger! ler Ingrid.
Nei. Jeg har begynt på hospice, svarer Astrid lavt.
Stillheten senker seg.
Hvorfor det? Er det ikke tungt? Og pengene? Karoline rister på hodet.
Jeg blir så lei av dette maset om penger, Karoline. Beklager, men jeg har bare ett ord til deg: Dust, sier Astrid stille.
Hvem? Svigermor, mener du? prøver Karoline å spøke.
Nei, du, Karoline. Det du gjør og sier er råttent. Du sier hun aldri har sagt et godt ord? Men da dere trengte større plass, hvem solgte leiligheten sin i sentrum og flyttet til et gammelt hus i utkanten? Det var Gunhild. Uten et pip. Da Markus var dødssyk, hvem fikk ham til spesialisten? Det var for gammel venninnes skyld at sønnen hennes legen reddet Markus. Og hvem dekket over for deg den gangen du våknet på sofaen til en tidligere klassekamerat etter klassefesten? Det kunne blitt katastrofe for deg. Gunhild sa til Eirik at du hadde sovet hos henne den natta.
Karoline, hun som alltid deler ut friske fruktfat og hjemmesyltet rødbede – vet du hvem som har laget alt det, eller? Gunhild. Du klarer knapt å skille mellom en tomat og en paprika, men hun lagde alt for dere! Folk uttrykker kjærlighet forskjellig. Noen kan ikke pynte ord, men viser alt gjennom handlinger. Andre bruker flotte ord, men det er ingen handling bak, utbryter Astrid.
Takk skal du ha, venninne. Jeg trodde du skulle støtte meg, men der tok jeg feil, freser Karoline og reiser seg.
En liten uro vokser i henne. Før var det lite triumferende, men nå flytter noe seg som en liten orm under huden, som ikke lar henne glede seg like mye over hævngaven.
Ingrid har i mellomtiden tydelig latt nervene styre sulten og spist fem boller med kål. Nå er også hun stille.
Karoline vurderer å storme ut, men den lille ormen stanser henne.
Husk at jeg har ikke mamma, det har jeg ikke hatt på femten år. Du klager over svigermoren din som elsker deg på sitt vis, jeg klamrer meg til et telefonnummer jeg ikke får svar fra. Jeg oppbevarer mammas gamle pledd, ringer opp hennes nummer og later som jeg snakker med henne om alt. Så savner jeg henne at det gjør vondt i kroppen det er som sorgen aldri slutter, Astrid fortsetter, lavt.
Du har både mamma og svigermor. Hvorfor skal du være så kald mot en gammel dame? Hvorfor tror du at du er bedre enn henne? Du klagde alltid over at hun var “bondsk”. Og, Karoline, du klipper og steller oss alle. Når var sist du klippet eller farget Gunhild?
Inni Karoline kniper det til. En fremmed stemme men det er jo henne selv svarer nesten uhørlig:
Aldri
Det kan ikke være sant! Sånn gjør man bare ikke. Min egen svigermor får alltid kaker og hjemmebakst med hun blir så glad! Smånende barnehender, hun er jo som en engel! sier Ingrid med et smil.
Nå tier ormen i Karoline. Hun reiser seg, samler sammen tingene sine som hun har mistet ut av veska, og både hun og Astrid går i stillhet hver til sitt.
Karoline har flere avtaler utover kvelden, men plutselig føles det feil. Hun innser: et sted ute i bydelen sitter den kvinnen hun mente ikke kunne utstå henne, og ser på gaven. Hva om Gunhild ga henne det samme? Karoline hadde blitt knust på bursdagen sin.
Hun avlyser kundene for kvelden, lover dem rabatt neste gang, og ringer i stedet på døra hos Gunhild.
Det er blitt kveld, det lyser varmt i det lille huset. For første gang opplever Karoline kjøkkenvinduets blondegardiner med broderte prestekrager og rød geranium i vinduskarmen som trygghet, ikke irritasjonsmomenter.
Jeg må si unnskyld. Hva skal jeg si? Skulle jeg tatt med en annen gave? Jeg får love å kjøpe noe fint. Hva har jeg gjort, tenker Karoline mens hun går gjennom porten.
Døra er åpen. Kjøkkenbordet bugner av hjemmelagde kjøttboller og fargerike smørbrød mat hun vet mannen hennes elsker. Eirik står og prater med Markus, som iherdig spiser bestemors kålruletter. Gunhild står i blå kjole med blonder, håret samlet i flette sammen med to kvinner fra nabolaget, og en munter gamling.
Se så nydelig dette er da! Er det ikke fantastisk? utbryter Gunhild og peker på Karolines gave.
Det er Karoline, Eiriks kone. Hun er som en prinsesse så lys, så vakker! Jeg blir så glad hver gang jeg ser på henne. Tenk at Gud kan skape et slikt vesen! Nå har jeg portrettet hennes her kunstneren har virkelig fanget henne. Jeg gråt av glede da jeg åpnet gaven. Jeg trenger ikke noe mer!
Karoline føler at hun blir rød som et nyrødt eple. Hun skammer seg som da hun som barn skylte knust vase på lillebroren.
Gaven fra Karoline var et portrett av henne selv. Hun trodde svigermor hatet henne og ville plages hver gang hun så bildet men i stedet rørte det Gunhild dypt.
Hun er så vakker, Karoline! Jeg vet ikke hva jeg skal si, blir helt satt ut. Hun er som en dukke, øynene skinner som blåklokker. Jeg tør ikke si det til henne, jeg er bare en gammel, stygg kjerring som er dårlig med ord. Men jeg elsker henne som min egen datter. Jeg sier alltid til Eirik at han har vært heldig med henne, fortsetter Gunhild.
Nå får du leve med det! hvisker den indre stemmen i Karoline, og forsvinner.
Da ser også sønnen henne, og Eirik reiser seg.
Hva gjør du her? Du skulle være på jobb? Mamma sa du var innom i dag tidlig, sier han lavt.
Jeg Avlyste alt. Gunhild Kan jeg kalle deg mamma, fra nå? Gratulerer så mye med dagen! sier Karoline, med klump i halsen.
Hun har lyst til å gå ned på kne å gjøre som mannen i Astrids historie og be om tilgivelse for alt. For å bøye seg for godhet, for alt hun har fått.
Karoline! Du kom tilbake, på selveste dagen min. Tusen takk, jenta mi! svarer Gunhild, og det lyser av henne.
Den eldre gjesten ser på Karoline, så på portrettet nikker anerkjennende.
Hele stemningen i rommet forandrer seg, alle ler og det blir varmt.
Karoline kjenner glede over å leve, over familien og alt hun har foreldre som snart kommer inn døra med blomster, en trygg og god ektemann og en herlig sønn. Og en svigermor som elsker på sitt vis. Hun føler seg som verdens heldigste.
Kom til bords, alle sammen! styrer Gunhild.
Nå skal vi ha skjønnhetskveld! Hvis noen vil klippe seg eller stripe håret, kan jeg gjøre det for dere i kveld. Med stor glede, smiler Karoline.
Det er også en gave. Til alle.
