Dagen før ferien foreslo mannen min at vi skulle tilbringe sommeren på foreldrenes hytte. Vi har to barn vår eldste, Sindre på 9 år, gleder seg til lang sommerferie, og den yngste, lille Ingrid på 7 måneder, har bedre av frisk luft enn å tilbringe dagene i tett og varm byluft i Oslo. Mannen min forsikret meg om at foreldrene hans ikke kom til å ta det ille opp, tvert imot de ville være glade for å tilbringe tid med barnebarna sine, og de vet jo hvor krevende det kan være med små barn, så de ville ikke forvente så mye av oss.
Jeg trodde det var en god mulighet til å få en hyggelig familieferie for oss alle, og takket ja. Men med tiden innså jeg hvor feil jeg hadde tatt
Mannen min og svigerfar ville ikke bo på hytta, de dro straks tilbake til byen for å jobbe og kom bare ut i helgene. Da forventet de at maten sto klar, huset var ryddig, og generelt at alt lå til rette for at de kunne slappe av etter en lang arbeidsuke. Hele uken var jeg altså på hytta med barna og svigermor.
Det tar bare noen minutter for Sindre å snu opp-ned på alt i det lille sommerhuset, så jeg måtte ha øynene på ham hele tiden. Ingrid er jo fortsatt baby, og i tillegg til å ta meg av henne, måtte jeg spise og hvile ordentlig for å beholde ammingen. Med alt dette stresset følte jeg ikke at jeg nøt livet på landet slik jeg hadde håpet.
Svigermor og jeg fant vårt eget arbeidsmønster hun jobbet med drivhus og planter, jeg stelte inne og laget mat. Barnepass delte vi litt mellom oss. Siden jeg ammet Ingrid om natten, la jeg meg rundt klokka ni hver kveld, mens svigermor fortsatt holdt på ute i hagen. Hver dag, etter at barna var lagt, tilbød jeg henne hjelp, men hun avslo alltid.
Jeg bar de daglige utfordringene ved hyttelivet i stillhet og trodde at jeg og svigermor hadde et godt forhold.
Men der tok jeg dessverre grundig feil. Det ble tydelig da mannen min, som kom ut til hytta en helg, tok meg til side og fortalte at moren hans var skuffet over meg. Hun syntes det ble for mye hagearbeid for henne, og at jeg bare sov og ikke hjalp til. Mannen min sa til og med at svigermor mente jeg burde stå opp minst to timer før henne og legge meg minst to timer senere.
Noe annet hun reagerte på var at jeg ikke reidde opp sengen til barna etter dagsøvnen det var ikke i tråd med hennes standarder for hygiene.
Kanskje jeg ikke er den perfekte husfruen, men jeg forstår ikke hvorfor jeg skal slite meg ut i hagen bare for å tilfredsstille svigermors forventninger.
Livet har lært meg at det viktigste ikke alltid er å gjøre alt «riktig» for andre, men å ta vare på seg selv og sine, og våge å snakke ærlig om behov, grenser og hva slags hjelp man faktisk trenger og kan gi. Da kan man kanskje få mindre stress, og mer sommerglede sammen.
