Det var den gangen for lenge siden da jeg tok buss hjem fra kjøpesenteret sammen med sønnen min. Ved siden av oss sto en kvinne med en liten gutt, nærmest på samme alder som min egen sønn.
Bussen var stappfull, og vi måtte stå i midtgangen. Jeg la merke til en ung mann som satt nær oss med hodetelefoner på, lyttet til musikk og virket ganske oppslukt i egne tanker. Jeg spurte høflig om han kunne la oss få sitte, og han reiste seg med en gang, uten å nøle. Sønnen min ga ham til og med en liten sjokolade som takk. Gutten smilte sjenert, flakkende med blikket.
Etterpå så jeg kvinnen ved siden av oss forsøke å gjøre det samme som meg, men på en helt annen måte. Hun begynte nærmest å dra i jakken til en mann som satt og småblundet ved vinduet. Da han ikke reagerte, hevet hun stemmen og begynte å rope til ham. Han våknet forskrekket, tok av seg hodetelefonene og skjønte tydeligvis ingenting av hvorfor han ble skjelt ut.
Ser du ikke at jeg har et lite barn med meg? Gi oss plass! ropte hun så høyt at hennes egen sønn begynte å gråte av redsel. Jeg har ikke tenkt å gi fra meg plassen min! svarte mannen, irritert.
Og vet du, jeg forstod ham godt. Han var ikke skyldig i noe og skylde heller ingenting, spesielt ikke slik uhøflig behandling. Jeg sa til henne at gutten hennes kunne sette seg sammen med min, men det ville hun ikke høre på. Hun brydde seg tydeligvis mer om å lage bråk.
Selv har jeg aldri oppført meg sånn. Jeg spør pent hvis jeg trenger noe, og får alltid takket om noen gjør meg en tjeneste. Gir noen fra seg plassen til et barn, takker jeg hjertelig; om ikke, så forstår jeg det også det er deres valg. Kanskje er det derfor, gjennom alle disse årene, jeg aldri har blitt avvist.
Kanskje er det nettopp fordi jeg aldri roper til fremmede eller prøver å presse dem.
