Nylig kom jeg tilfeldigvis over en notatbok som tilhører mannen min, og det som sto der gjorde meg helt målløs. I boka var alle utgiftene for min sønn på sju år nøye ført opp. Min sønn går i første klasse. Jeg og faren hans skilte oss for lenge siden. Da sønnen min var fire år, møtte jeg en annen mann. Han sa at han elsket meg og at han skulle elske min sønn som sin egen. Det var alt jeg ønsket meg så mye betydde ordene hans.
Men egentlig ønsket han aldri å være en virkelig far for min sønn, selv om han i starten viste både oppmerksomhet og respekt, noe som betydde alt for meg der og da. Etter ett år som gift ble vår datter født. Mannen min begynte raskt å vie all oppmerksomheten til henne; hun var hans eget barn.
Nå er jeg i fødselspermisjon, og familieforsørgeren er og blir mannen min. Hver gang vi går til lekeplassen eller parken, kjøper han stadig små leker eller is til sønnen min.
For noen dager siden fant jeg denne notatboka, og sjokket sitter ennå i meg. Da jeg åpnet den, så jeg et tabell delt inn i tre kategorier. Alle kolonnene hadde overskrifter: dato, navn, beløp. Leker 400 kroner, is 400 kroner, husker 300 kroner.
Jeg spurte mannen min hva dette betydde. Han forandret ikke en mine da jeg viste ham boka. For ham var det åpenbart. Han forklarte kort at ja, når permisjonen min er over, må jeg betale tilbake alle utgifter han har hatt for min sønn. Dessuten rådet han meg til å slutte å utsette saken og heller gå til retten for å søke barnebidrag fra min eksmann da ville det bli lettere å betale denne gjelden. Mannen min la også til at det eneste som betyr noe for ham nå, er å forsørge sitt eget barn.
Jeg brast ut i gråt. Jeg klarer ikke tanken på skilsmisse vi har tross alt en datter sammen, og jeg elsker ham så høyt. Men denne småligheten kan jeg aldri tilgi ham. Hva som skjer videre vet jeg ikke.
