Ikke lenger en hustru
Tor, du har målt blodtrykket i dag? Har du husket tabletten? Olaug kikker inn i stua mens hun tørker hendene på forkleet.
Herregud, Olaug, nå får det være nok med blodtrykket ditt! mumler han uten å løfte blikket fra mobiltelefonen. Jeg har møte om en times tid. Hvor er den blå skjorta mi, den i bomull? Er den strøket?
Jeg strøk jo tre skjorter til deg i går. Du sa selv at den blå skulle til vask, det var flekker på den
Du roter alltid så mye! Kan ikke stole på deg i det hele tatt. Greit, gi meg hvilken som helst, bare lag en sterk kopp te, ikke den kamilleteen din som smaker som gress.
Olaugs skuldre trekker seg sammen, men hun svarer ikke og går ut på kjøkkenet.
Utenfor er det november, bløtt og grått. Blokka på andre siden av veien er mørklagt, bare hos noen få lyser det i vinduene. Olaug Kristine Aas, femtiseks år gammel, står ved komfyren og ser på at vannet koker opp i den gamle tekanne med avskallet emalje ved helletuten. Hun har tenkt å bytte ut den lenge, men det har aldri passet.
Hun måler opp løs te til ham, slik han liker, sterk, uten kamille og mynte. Hun tar en tallerken med brødskiver hun smurte allerede klokka seks. Grovt brød med smør og gulost, to skiver, skalkene er skjært bort for magen hans. Hun har skjært litt tomat, selv om de norske vintertomatene smaker papp men vitaminer må han få. Så bærer hun brettet inn i stua.
Tor Einar Aas, femtiåtte år, sitter i godstolen og stirrer på mobilen. Nå er han avdelingsleder, det har han vært i tre måneder. Før det var han vanlig ingeniør, akkurat som han hadde vært i 20 år. Da sjefen pensjonerte seg, var Tor den eldste, og dermed var det hans tur. Med lederjobben fikk han seks tusen kroner mer i måneden, eget kontor og, så vidt Olaug forstår, et helt nytt syn på seg selv og verden.
Sett det der, sier han og nikker mot bordet, uten å ta øynene fra skjermen.
Olaug setter brettet, venter et sekund.
Tor, vær så snill, ta tabletten. Du sa du hadde vondt i hodet i går.
Jeg sa det var i går. Nå har jeg det fint. Gå ut, jeg må ringe.
Hun går. Blir stående ved knaggen i gangen, der kåpa hans og hennes egen jakke henger sammen med en gammel paraply med brukket spile. Hun ser rett frem, vet ikke hva hun skal finne på. Til slutt tar hun en klut og tørker over kjøkkenvinduet, bare for å gjøre noe.
Slik har det vært i tre uker. Siden Tor ble forfremmet og var på firmaseminar på Lillehammer. Han kom tilbake oppstilt og annerledes, med ny sveis og annen holdning. Hun ble glad, tenkte at det var liv i gubben igjen. Men så begynte hun å merke ting.
Han kritiserte maten. Før spiste han og var stille. Nå var plutselig suppa for salt, karbonadene tørre, og “grøt med pølse” mente han var “studentmat, ikke ledermat”. Hun spurte, hadde hun hørt riktig? Han så på henne som om hun var dum, og sa:
Olaug, nå må det bli noe ordentlig mat. Ovnsbakt fisk. Skikkelige salater, ikke denne italienske salaten din en gang i året.
Olaug lagde ovnsbakt fisk. Og salater. Han spiste uten å si noe. Neste dag kom han hjem sur, sa: hos Iver Jonsson, han fra seminaret, der jobber ikke kona, hun steller kun hjemme og “ser ut som folk”.
Olaug tiger. Hun kunne svart at hun også har vært uten jobb, etter at de la ned hennes økonomiavdeling for fire år siden. At hun står opp klokka seks, legger seg sist, holder orden på alt, henter resepter, står i apotek-kø, styrer med vinterdekkene til bilen de solgte for tre år siden fordi Tor ikke orket lenger. Men hun sier ingenting. Hun er vant til det.
Men for to dager siden skjedde det noe, og etter det gikk det ikke å være stille lenger.
Han kom hjem rundt åtte. Olaug akkurat tok kyllingsuppa fra plata, mager, dobbelt kraft, for kolesterolet hans. Suppa tok to timer. På kjøkkenet luktet det dill og gulrot.
Hvorfor tar du så lang tid? spør han fra gangen.
Ble litt senere på butikken, sier hun og fortsetter.
Suppe er klar. Sett deg.
Han går inn, ser ned i kjelen. Rynker panna.
Igjen kylling.
Du har kolesterol. Legen sa
Jeg er ikke barn. Orker ikke mer sykehusmat hjemme.
Hun heller opp, skjærer brød. Han spiser og går uten å ta tallerkenen bort. Olaug vasker opp, tørker over benken, tørt og rolig. Går til stua for å spørre om han vil ha rød saft.
Han sitter i stolen og ser i mobilen. Noe rosa blinker på skjermen, han vipper mobilen bort.
Vil du ha saft?
Han ser lenge på henne, vurderer noe.
Nei, sier han. Så, etter en pause: Olaug, se på deg selv.
Hun forstår ikke med én gang.
Hva sa du?
Jeg sier, se på deg selv. Når var du sist til frisør? Håret henger, frakken din er rutete, du ser ut som en gammel bondekjerring.
Kjøkkenkrana drypper. Hos naboen summer TV-en.
Tor, sier hun stille.
Ja, Tor. Jeg må gå på ledersamlinger, møter. Folk kommer hit kona må se ut. Men du det er flaut.
Folk kommer? mumler hun. Du har ikke invitert noen på tre måneder.
Fordi jeg er flau! Han blir høylytt, ordet “flau” faller tungt.
Hos Jonsson er kona velstelt. Du har blitt feit, går i frakk, grått hår
Tor Einar, bruker hun hele navnet hans, det skjer sjelden. Du fyller straks seksti. Jeg er femtiseks. Vi er ikke unge.
Nettopp! Han reiser seg. Derfor må man ta seg sammen! Jeg trener faktisk, har meldt meg på treningssenter. Du sitter bare hjemme og
Sitter hjemme, gjentar hun, rolig, nesten forundret. Godt, Tor. Jeg forstår.
Hun går ut, lukker døra. På kjøkkenet legger hun brødet i brødboksen, slår av lyset. Hun gjør alt forsiktig, rolig, men noe har flyttet seg inne i henne. Ikke knust, ikke ramlet sammen; det har bare flyttet seg som møbler i et rom.
Den natta får hun ikke sove. Hun ligger på sin side, stirrer i taket. Han snorker raskt inn, som alltid. Hun lytter, tenker.
De siste ti årene har hun vært husholdersken hans. Står opp, lager mat, vasker klær, rydder, apotek, bestiller legetimer, styrer alt. Hun skrev inn i notatblokka når tabletter gikk tomt, når det var tid for resept, kjøpte med egen bankkort. Holdt orden på både Enalapril og kolesteroltabletter. Kjøpte dyr salve til leddene. Hun minnes ikke når alt dette ble hele hennes liv.
Og nå har han sagt at han er flau over henne. At hun ikke “ser ut. At Jonssons kone er bedre.
Hun ligger våken. Klokka blir ett, og plutselig vet hun: Nok nå.
Ikke “jeg går”, ikke “jeg skiller meg” eller “jeg lager en scene”. Bare: nok med å gjøre ting han ikke merker eller verdsetter. Nok med å være en ressurs, som en kran: åpne, skru av. Nå får han klare seg selv.
Morgenen etter står hun som vanlig seks, men lager seg sin egen te. Sitter ved bordet, har mobil i hånden, går inn på frisørsalongen hun aldri har brukt fordi klipp koster tolv hundre kroner der. Bestiller time til onsdag. Ser så på kurs i stavgang i Frognerparken, gratis tirsdag og torsdag. Legger det inn i kalenderen.
Når Tor kommer klokka sju, står kun koppen hans på benken. Brød i boksen, smør i kjøleskapet.
Hvor er frokosten? Han ser seg rundt.
Brød finnes, smør er der, ost er i kjøleskapet, svarer hun uten å se opp.
Han sier ingenting. Lager seg mat mutt, står ved kjøleskapet, spiser. Går på jobb uten et ord.
Hun ser døra lukkes, kjenner på en lettelse.
Samme onsdag drar Olaug til frisøren. Frisøren er en ung jente med sidecut og mange øredobber, hun gransker håret til Olaug på alvor:
Ikke vært hos frisøren på lenge?
Tre år, innrømmer Olaug. Har aldri tatt meg tid.
Fint, da får vi gjort litt lysning, myk overgang, og klipper opp litt form.
To og en halv time i stol. Hun ser seg selv forandre seg speilet. Ikke ung, men levende. Mer henne selv enn på lenge.
Hun bruker tre tusen seks hundre kroner. På vei hjem kjøper hun en skikkelig ansiktskrem, ikke den billigste på apoteket, men én for “moden hud”, til åtte hundre. Tanken streifer henne at åtte hundre er mye. Så tenker hun på Jonssons kone og kjøper.
Tor ser på henne om kvelden. Noterer seg håret, sier ingenting.
Neste uke er blodtrykksmedisinen hans tom. Før var det hun som fulgte med, kjøpte nytt i tide. Nå bare lar hun den tomme pakningen ligge fremme på hans nattbord. Han ser ingenting. Neste dag roper han:
Olaug! Tablettene er slutt!
Jeg vet, svarer Olaug rolig fra kjøkkenet.
Men hvorfor har du ikke kjøpt nytt?
Du er voksen, Tor. Du får kjøpe selv.
Lang pause.
Jeg har jobb.
Det har jeg også.
Hun utdyper ikke. For første gang på mange år har hun jo faste avtaler; stavgang med to andre damer fra nabolaget, Nina og Ragnhild. Nina er lærer og ler så høyt fuglene flyr, Ragnhild er stille, bestemor. De går i parken, prater, og Olaug oppdager at dette faktisk er hyggelig.
Til slutt kjøper Tor medisinen selv. Legger pakken på nattbordet uten å si noe.
Rundt samme tid ringer Olaug sin gamle venninne, Synnøve, fra jobb i det tidligere regnskapskontoret.
Synne, er du ledig lørdag?
Hva skjer?
Kan vi ikke gå ut? Kino eller bare kafé?
Olaug, går det bra? Vi har ikke vært på kafé på mange år.
Bedre enn på lenge, sier Olaug.
Lørdag møtes de på T-banen. Synnøve ser den nye sveisen og utbryter:
Olaug! Så fin du er!
Var hos frisøren.
Endelig! Jeg har tenkt på det så lenge…
Nå er det gjort.
De bestiller latte og kake, sitter ved vinduet. Ute faller den første snøen og smelter på asfalten.
Kom igjen og fortell, sier Synnøve.
Og Olaug forteller: om Tors opprykk, seminaret, den nye væremåten hans. Om suppa, om “se på deg selv”, og “flau”. Forteller stille og rolig, som om historien er en annens.
Synnøve lytter, rører kaffen, nikker.
Hva gjør du nå, da?
Ingenting. Jeg har bare sluttet å gjøre ting som han aldri har brydd seg om. Ikke for å være vanskelig. Det er bare ikke nødvendig.
Ikke nødvendig, gjentar Synnøve. Det høres sunt ut.
Jeg vet ikke om det er rett, men jeg kan ikke lenger gjøre annet.
Synnøve nikker, tar en bit av kaken.
Har han merket noe?
At jeg ikke løper for hans piller? Ja. Ikke stryker skjorter? Ja. Han tok ut en krøllete i går og dro uten et ord.
Blir det ikke bråk?
Nei. Han vet ikke helt hva han skal si. Han er vant til at jeg tier mot alt. Nå tier jeg på en annen måte.
Synnøve ser på henne.
Har du tenkt på skilsmisse?
Jo, men ikke nå. Først må jeg finne ut hvem jeg er uten alt dette. Uten pillene, suppen, skjortene hans. Jeg har ikke sett meg selv på mange år.
De blir sittende, bestiller mer kaffe. Går ut i kveldsmørket sammen. Klemmer hverandre utenfor T-banen.
Ring meg, og la oss møtes neste lørdag også?
Ja, svarer Olaug.
På T-banen hjem tenker hun at hun ikke har sittet sånn med Synne på sekssyv år. Alltid var det Tors behov, Tors helse, Tors hverdag som kom først.
Hjemme sitter han foran TV-en. På kjøkkenet står den skitne koppen og en tallerken fra en eggerøre, som han tydelig har laget selv. Hun lar det stå.
Hvor har du vært? spør han uten å snu hodet.
På kafé med Synnøve.
Det tok tid.
Ja.
Hun går på badet. Tar på seg kremen hun kjøpte. Ser seg i speilet. Ikke stygg. Femti-seks, rynker ved øynene, en fold ved munnen, med striper i håret. Hun er ikke ung, og det er helt greit.
Desember blir kald. Olaug kjøper ordentlige vintersko, i skinn, ikke gummi. De koster fire og et halvt tusen, og hun angrer ikke.
I leiligheten skjer en stille endring. Hun lager fremdeles mat, men ikke lenger diettmat kun for Tor. Hun lager det hun selv har lyst på kjøttfull lapskaus, poteter med kylling, til og med ferdigkjøpte kjøttkaker noen ganger. Hans dampede fiskekaker får ligge. Han vet jo hva legen har sagt; nå må han følge opp selv.
Skjortene hans vaskes med alt annet, ikke for seg. Hun brukte å holde dem stive og fine, nå ikke mer.
Han legger merke til det hele, men sier bare korte ting:
Kjøttkaker igjen?
Ja, svarer hun rolig.
Du slutter å lage mat?
I går var det suppe. På søndag gryte.
Han går mutt. Han kan ikke protestere over at hun ikke lenger dreier hele verden rundt ham.
Olaug går stadig på stavgang og blir bedre kjent med Nina. Hun får anbefalt en god gynekolog, og bestiller time. Hun begynner også på gratis akvarellkurs på biblioteket på onsdager. Ikke fordi hun alltid har drømt om å male, men rett og slett fordi hun har lyst.
Midt i desember begynner Tor å komme sent hjem. Før pleide Olaug å bli urolig, vente med middag. Nå spiser hun når hun vil og legger seg når hun vil. Han kommer ni, ti, en gang halv tolv. Hun spør ingenting. Han forklarer seg ikke.
Hun merker det på en lukt; en kveld han kommer hjem, lukter det sterkt av parfyme, søtt og fremmed. Ikke kontor eller restaurant, men ny, ukjent kvinnelukt. Olaug kjenner det, og bare tenker: sånn er det.
Ingen smerte hun hadde ventet smerte. Istedenfor: sliten nysgjerrighet, og en merkelig frihet fra ansvar. Hvis han vil gå, får han gå. Det er ikke hennes nederlag.
Hun sier ikke noe. Sover godt den natta.
Dette varer i tre uker. Han kommer og går, går inn på badet for å svare på telefoner. En gang hører hun “men jeg sier jo det, Lene, på lørdag…” Lene. Greit.
Disse ukene tenker hun mye. Om at de har vært gift i tretti to år, fått sønnen Mikkel sammen. Mikkel bor nå i Trondheim med kone og barn. Hun husker at Tor var morsommere, dro på fisketur og tullet med Mikkel. Når det endret seg, husker hun ikke helt. Det var som vann som sakte fyller kjelleren; i starten merker du ikke at det begynner å flyte.
Hun tenker på seg selv. Hun har pleiet Tor så mye at hun har glemt seg selv, ikke bare utvendig men innvendig. Hun kjenner ikke lenger egne ønsker: musikk, bøker, reiser det har vært slukt av hans behov.
Akvarellkurset får uventet betydning. Hun sitter rolig og maler epler, blomster, utsikt fra bibliotekvinduet. Lærerinnen, Kari, sier plutselig: Du har øye for farger, Olaug Kristine. Og Olaug blir nesten rørt over denne lille anerkjennelsen fra en nesten fremmed kvinne, for Tor Einar har ikke gitt sånt på lenge.
I januar er “Lene” ute av bildet, for tilværelsen normaliserer seg. Tor kommer hjem som før, ingen flere telefonsamtaler på badet. Han ser sliten ut, hoster litt. De veksler nesten ingen ord.
En fellesbekjent ringer om en hytte, sier blant annet: Hørte Tor kjekket seg med ei dame? Hun dumpet ham visst fort. Olaug svarer bare “hørt noe slikt”, og de fortsetter å snakke om hytte.
Hun tenker selv: kanskje trodde Lene på en spennende sjef med god lønn, ikke en femtiåtteåring med medisiner, krav om te og strøkne skjorter.
Olaug har ingen medfølelse. Hun bare merker at smerten har forsvunnet, som et tannverk som plutselig gir seg.
I februar blir Tors helse verre. Han tar medisiner uregelmessig. Glemmer dem ofte, tar for mange én dag, ingen en annen. Hun ser at tablettene ligger hulter til bulter i nattbordskuffen. En gang ser hun at han tar to fordi han glemte dagen før. Hun sier ikke noe. Legen har forklart ham.
Blodtrykket stiger, han blir blek, klager over sus i hodet og sover dårlig.
En morgen sier han:
Jeg har svimmelhet.
Dra til lege, sier hun.
Kan du bestille?
Ring selv til legesenteret. Nummeret står på helse-kortet.
Han ser på henne. Hun drikker te som vanlig.
Jeg husker ikke hvordan.
Du er en voksen mann, leder til og med.
Han ringer. Drar. Får resept på ny medisin.
Her er det, sier han og legger arket på bordet.
Greit, jeg kan kjøpe det hvis du gir penger.
Han blir litt satt ut. Før tok hun det alltid av huspengene og holdt alt i orden. Nå: sånn er det.
Han gir penger, hun kjøper, legger pakken blant de andre uten å forklare eller lage lapp sånn hun pleide. Bare legger den frem.
Mars kommer med slaps og is. Olaug går ofte tur alene, uten staver, bare for frisk luft. Hun kjøper seg en ny vårjakke med belte, beige ikke bare noe løst og anonymt. Ser seg selv i prøverommet, og tenker hun ikke har kjøpt klær bare til seg selv på evigheter.
I mars besøker Mikkel og kona Irmelin noen dager fra Trondheim. De har med en boks honning og konfekt.
Første kveld er det langbord med ovnsbakt potet, sildesalat og kald ribbe. Tor sier ikke mye under middagen. Mikkel forteller om jobben, Irmelin spør om Olaugs kurs og hobbyer.
Du maler, mamma?
Ja, jeg har begynt å lære akvarell.
Så flott. Kan jeg få se?
Hun viser, og Mikkel beundrer, Irmelin sier det er vakkert.
Mamma, du ser yngre ut, sier Mikkel.
Jeg var endelig hos frisøren.
Hun ser Mikkel sende blikk til faren. Tor spiser surt. Noe er galt dem imellom, men Mikkel spør ikke.
Neste dag lager hun hjemmelagde kålruletter, og Mikkel blir med på kjøkkenet mens Irmelin handler.
Mamma? Går det bra med dere?
Hva da?
Pappa virker så utladet. Er han syk?
Det er trykket. Han har vært hos legen selv.
Mikkel tygger på en snipp deig.
Har dere kranglet?
Nei, sier hun sant. De lever bare side om side.
Bare si fra, mamma
Mikkel, det går fint. Virkelig, det går bra med meg.
Han ser henne i øynene, og tror henne. For hun har det faktisk bra, merkelig nok.
De drar søndag. Leiligheten blir stille. Olaug rydder, Tor ser på TV.
Senere på kvelden henter Tor seg et glass vann, står i vinduet og ser ut.
Mikkel ser bra ut.
Ja, virkelig.
Og barnebarna Han sier ikke mer.
Ja.
Han setter glasset. Går. Hun står lenge ved vinduet og ser ut på snøen som faller svakt i lyset utenfor.
April begynner med at Tor får et blodtrykksanfall. Ikke ambulanse, men ille nok: han må sette seg i gangen, svimmel og svett.
Olaug, jeg føler meg dårlig.
Hun hjelper ham til sofaen, henter blodtrykksmåleren. 185/110. Ikke bra.
Ta kapoten, du har ekstra i skuffen. Ligg stille, jeg kommer om en halvtime.
Hvor går du?
På kjøkkenet.
Hun hører at han leter etter tabletter. Trykket går ned etter en time.
Bli hjemme i dag, sier hun. Ring jobben.
Han blir. Hun gir ham te og brød. Ikke fordi han ber, bare fordi hun vil. Å se en som har det vondt gir ikke glede, men heller ikke likegyldighet.
Han stirrer i taket.
Olaug, sier han lavt.
Ja?
Jeg har kanskje vært idiot de siste månedene.
Hun tier et sekund, setter seg på kanten av senga.
Ja, Tor, sier hun stille. Det har du.
Jeg den lederjobben. Jeg trodde alt skulle bli helt annerledes. At jeg hadde fått til noe.
Du har. Du er avdelingsleder.
Men du ble jo alltid den samme. Eller beklager, det var ikke sånn ment.
Jeg skjønner hva du mener, svarer hun stille.
Hun reiser seg og tar koppen. Går ut. Det er ikke forsoning, ingen klemming eller tårer. Bare dette.
April går, så kommer mai. Olaug fortsetter på turer og kurs. Nina inviterer henne i teater, de drar, og Olaug kjenner at det er godt å sitte der i salen, se andre spille sine liv, og slippe å tenke på sitt for en stund.
Hun er femtiseks og har begynt å forstå at det ikke er slutten på noe, men begynnelsen på noe nytt.
Tor og hun lever side om side. Han kritiserer ikke maten lenger, nevner ikke Jonssons kone. De snakker om hverdagslige saker. Sitter i samme rom om kvelden: han med TV, hun med boken som Nina anbefalte. Endelig føler hun ingen plikt lenger.
Han ber henne en dag bestille blodtrykksmedisin på nett. “Du kan det best.”
Det er bare å søke opp, legge til i handlekurv og velge nærmeste apotek.
Han forsøker selv, spør én gang underveis. Hun forklarer.
Hun innser at ikke å gjøre alt for andre er omsorg på en annen måte. Før var hun substituttet, nå står hun ved siden av.
Juni er varm. Hun kjøper seg en ny sommerkjole i blomstermønster. Tar den på og ser i speilet: ingen bondekjerring, bare en voksen kvinne med egen smak.
Hun vet at folk former forhold sent i livet forskjellig. Noen feider, andre er bestevenner, noen lever som fremmede. Hos dem er det noe fjerde: ikke krig, ikke vennskap, mer som naboer. Tak over hodet deles, men resten er eget ansvar.
Hun vet ikke om det blir skilsmisse. Hun har det i hodet; kanskje, kanskje ikke. Først må hun finne seg selv.
Sommeren går. Hun reiser til Mikkel i Trondheim i to uker alene, første gang på mange år. Tor blir hjemme, sier han må jobbe. Hun gleder seg, strikker en pyntet pute til barnebarnet, og reiser.
De to ukene med barn og barnebarn blir hennes beste på lenge. Hun trives med å passe dem det er en annen type omsorg, like mye glede som plikt.
Mikkel spør om familien hjemme, hun svarer ærlig. Det er vanskelig, men det går.
Hun kommer hjem solbrun og opplagt. Tor møter henne i gangen med “du er tilbake”. Han hjelper henne med bagen. Nok ikke mer.
August er trykkende varm. Hun kjøper vifte til soverommet, handler vannmelon, spiser halve selv. Tor får en bit og sier takk for første gang på lenge.
I september ligger tåken tung, og det skjer som hun visste måtte komme.
En fredagskveld kommer han hjem blek og anstrengt.
Olaug, jeg er dårlig.
Hva skjer?
Trykk i brystet og svimmel.
Hun tar blodtrykket; 190/115. Verre enn sist.
Tor, dette er alvorlig. Du må ha legehjelp.
Kan du ikke bare ringe legevakt?
Hun blir stående med apparatet i hendene, ser på ham.
Hun ser mannen den gamle, redde, syke Tor. Hun kjenner medfølelse, ordentlig medfølelse men også den vissheten at hun ikke lenger er ansvarlig.
Tor, du har mobilen. Du kan ringe selv. Ring 113. Si adresse, si at du har trykk og smerter.
Olaug du hjelper meg ikke?
Jeg har målt trykket og sagt hva som må gjøres. Nå er det din tur.
Men jeg
Tor. Du er voksen. Du klarer det.
Hun går ut, lukker døren uten å smelle. Fra kjøkkenet hører hun etter hvert stemmen hans, lav, usikker:
Ja, hei jeg trenger ambulanse adressen
Hun lager seg kamillete. Går forbi ham på kjøkkenet, han sitter og snakker med legevakten, kaster et blikk. Hun vender ryggen til, ser ut, trives med sitt.
Ute lyser gatelyset på tom asfalt, regnvåte løv. Benken foran blokka er tom.
Han legger på, sier lavt:
De kommer.
Fint, sier hun.
Blir du med til sykehuset?
Hun snur seg fra vinduet, ser ham. Blek, en hånd over brystet, svart i blikket, redd. Hun synes synd på ham, virkelig. En gammel, syk mann som er redd.
Nei, Tor, sier hun rolig. Legene tar vare på deg.
Olaug…
Ambulansefolkene ordner alt. Det er jobben deres.
Hun tar koppen. Går inn på eget rom, lukker døra bak seg. Sitter ved vinduet, ser på de andre blokkene, på poppeltreet under, på lyset fra leiligheter der livet kanskje starter på nytt.
Etter hvert kommer lydene ambulanse, skritt, stemmer: “blodtrykk”, “EKG”, “må kanskje til sykehus”. Tor svarer, stemmen lav som en skolegutt.
Så:
Er kona hjemme?
Ja, men hun blir ikke med.
Ok, da kjøper vi deg inn, så får vi se.
Dør. Heis. Stille.
