Jo eldre man blir, jo vanskeligere kan det føles å ta vare på seg selv. Kanskje blir man lat, kanskje blir man trett og lette løsninger frister. Jeg husker godt hvordan mange eldre, meg selv inkludert, pleide å snakke om dette, som om det var en uunngåelig del av alderdommen.
Man klager over hvor tungt det er å komme seg opp fra senga om morgenen, hvor slitsomt det er å pusse tennene og koke seg en skikkelig frokost. Og klesvasken! Vi unnskylder oss med at vi er gamle, at vi har sett enden på arbeidslivet og falt inn i stille rutiner. Det var liksom ikke i vår natur å være så fryktelig flittige lenger.
Men uansett, det finnes enkelte normer som vi må følge, uavhengig av hvor lite lyst vi har. Vi bor tross alt i et samfunn, og vi må forholde oss til skikk og bruk. Ingen av oss har lov til å droppe personlig hygiene, selv om pensjonen ikke gir rom for så mye luksus. Tennene skal pusses, ansiktet vaskes, og klærne må så klart renses innimellom.
Man behøver ikke å henge med på siste mote for klærne. Det viktigste er at de er reine og ikke lukter svette, og ikke avslører at jakka ikke har vært tatt av på fjorten dager. Håret kan gjerne være grått, for det er jo ikke nødvendig å bruke de siste kronene fra pensjonen på hårfarge. For de fleste holder det med rimelig sjampo. Hår skal uansett vaskes, det samme gjelder ansiktet. Sminke det er noe for de yngre, for eldre holder det med et rent, naturlig ansikt.
På hendene er det greit å bruke fuktighetskrem, under armene duger den billigste deodoranten, og i skoene pleide vi å strø natron for å absorbere lukt. Om kroppen lukter litt, finnes det mange enkle råd, så som natron også til huden.
Ser man på dette fra et praktisk ståsted, er ikke problemet stort. Vi liker å unnskylde oss for urenslighet, både kroppslig og moralsk, med alder eller trang økonomi. Men sannheten er at det trengs ikke mye penger for å holde seg ren.
Så er det bare slik at uansett hvor gammel du er, må du fortsette å ta vare på deg selv og fortsette å være menneske. Det er min personlige oppfatning, og slik ble det alltid sagt blant oss som hadde levd lenge.
