Inger giftet seg ung, og da hun ble mor til en sønn som 23-åring, viste hun ikke mye vilje til å ta vare på ham. I stedet lot hun sønnen bo hos bestemoren sin, og sendte av og til noen kroner imens hun levde et bekymringsløst liv sammen med ektemannen, Eirik, i Oslo. Etter to år ble omstendighetene slik at gutten måtte flytte hjem igjen, men Inger tok ham ikke til seg og holdt seg distansert. Hun sendte ham tidlig til barnehage for å ha minst mulig kontakt, og senere på en barneskole der han ble ertet og slet faglig.
Foreldrene hans var lite involvert i oppdragelsen og utviklingen hans, og når skolen forsøkte å engasjere dem, reagerte Eirik med sinne og avvisende holdning. Da gutten var ferdig med grunnskolen, sendte Inger ham til en fabrikkjobb, hvor han møtte sin kommende kone, Solveig. Det unge paret fikk tildelt en leilighet av fabrikken. Til tross for dette, forble Inger likegyldig til sine barnebarn, og sendte kun litt penger til bursdager eller jul.
Da Inger nådde pensjonsalderen, ville hun feire med en stor fest. Hun ba sønnen sin om hjelp, og ba ham bruke pengene hun tidligere hadde sendt på å kjøpe mat og gaver til barnebarna. Sønnen og hans kone sendte barna til en nabobygd slik at feiringen kunne gå sin gang uten forstyrrelser, og forberedte alt til festen. Da Inger ankom, ble hun mottatt med varme, og gjestene gledet seg utover natten.
Men da gjestene dro, sa Inger til sønnen og svigerdatteren at hun reiste hjem igjen tidligere enn planlagt, og at hun ikke hadde tid til å møte barnebarna som snart kom tilbake. Hun la igjen bare et lite stykke kake til dem. Sønnen følte seg dypt såret av morens likegyldighet.
En uke senere ringte Inger sønnen sin igjen, denne gang for å be ham ta med noen ting til sykehuset hun måtte innlegges for en operasjon. Sønnen avviste henne kjølig, og sa at han og Solveig skulle reise på ferie, noe moren allerede visste om. Han foreslo at hun heller skulle ringe faren sin.
Til slutt fikk Inger høre fra noen at livet ikke kun handler om henne, og nå hadde sønnen hennes lært å sette grenser og prioritere sin egen familie. Sannheten er at respekt og omtanke går begge veier, og de barna man ikke gir kjærlighet til, kan man ikke forvente å få kjærlighet fra senere i livet.
