Ringen som kom for sent
Du kom forgjeves, Kåre. Plassen er opptatt nå.
Hun står i døråpningen uten å vike. Ikke for å være hard, bare fordi gangen er smal og hun fyller den, og nettopp i dette finnes en hverdagslig sannhet Kåre ennå ikke har forstått.
Han har med blomster. Krysantemum, hvite, rundt femten stykker, sirlig pakket i gråpapir fra en blomsterhandler ved Nationaltheatret. Hun bak disken spør: “Hva er anledningen?” Kåre svarer: “En viktig prat.” Hun nikker og legger til en eukalyptusgren på kjøpet. Han tenker det må være et godt tegn.
Nå står han på trappeløpet i tredje etasje med krysantemum i hendene og ser på Valborg. Hun er iført en blå bomulls morgenkåpe med små hvite blomster, håret satt enkelt opp, ikke pyntet, bare helt hverdagslig. Hun ventet tydeligvis ikke besøk eller ikke besøk av ham.
Kan jeg komme inn? Bare for å snakke litt.
Om hva, Kåre.
Det er ikke et spørsmål, men et endelig punktum, sånn man lukker soveromsvinduet i november.
Lukten av ferske boller siver ut fra leiligheten. Ikke bare bakst, men nettopp den duften som hadde vært Kåres tegn på hjemme hos Valborg. Hun bakte always boller med kål og egg, og for ham har denne lukten alltid betydd varme og trygghet, hans plass i hennes hjem. Han har gått til denne lukten utallige ganger, et signal: Hjemmet er åpent. Noen venter på meg.
Men i dag er bollene ikke bakt til ham.
Bak Valborg lyser en mykt gul lampe. Fra kjøkkenet høres en mannsstemme:
Val, skal timeren stå på fem eller ti minutter?
Hun snur litt på hodet:
Ti, Sigurd.
Sigurd. En ukjent Sigurd står der inne og spør om timeren for bollene. Kåres hender blir kjølige rundt blomstene.
Han husker ikke hvordan han kom seg ned trappen. Bare at han ikke ventet på heisen, men tok trinnene nedover, tre etasjer, tolv trinn per repos. Ute er det pluss to grader, regnet smyger nesten usynlig. Han setter seg i bilen, legger blomstene i baksetet, og stirrer lenge på frontruten der regndråpene renner.
Han tar frem en liten, mørkeblå fløyelseske fra frakkelommen. Åpner. På den hvite puta glitrer en enkel gullring med en liten diamant i lyset fra gatebelysningen. Han har brukt lang tid på å velge, prøvd mange, spurt rådgiveren om råd. Den er ikke billig.
Han smekker igjen esken og stapper den tilbake i lommen.
Ti år. Ti år har han kjent denne kvinnen. De møttes da hun var førti fire, han ett år eldre, på en firmafest hos en felles venn. Valborg var regnskapsfører, gift, men på vei ut av ekteskapet. Mannen drakk, ikke mye, men jevnt, og hun bar lasset i åtte år. Kåre la merke til henne ved vinduet med et vinglass, og forsto umiddelbart at her var det noe helt eget. Ikke kun skjønnheten, selv om hun var vakker, ikke stilen, men verdigheten en indre styrke, stille og sterk.
Han nærmet seg. De ble stående og prate i to timer mens feststemningen surret rundt. Hun lo stille, holdt hånden foran munnen en gammel uvane for hun hadde vært selvbevisst på tennene. Tennene var perfekte, og han sa det første kvelden, til hennes forlegenhet.
Et halvt år senere var hun skilt. Etter et år sammen, eller så nære samme som de turte å kalle det.
Kåre har vært fri lenge, sju år før Valborg. En skilsmisse bak seg, voksen sønn i Bergen, leilighet, bil, stabil jobb som prosjektleder i byggenæringen. Ikke rik, men urolig var han sjelden. Og møtene med Valborg ble en varm, rolig del av hans liv. Han kom som han ville, hun smilte alltid. Dro når han fant det for godt, hun holdt ham aldri igjen.
En gang, etter rundt tre år, spurte hun forsiktig:
Kåre, hvor er vi egentlig på vei?
Han ble overrasket akkurat slik man blir av et plutselig spørsmål midt i ettermiddagslys. Trakk på skuldrene, svarte noe vagt: “Vi er jo sammen.” Hun nikket, kanskje samtykket, kanskje ikke. Han trodde hun forsto. Det var det.
Hun krevde aldri noe. Ikke tårer, ikke løfter. Da han reiste på fisketur med kompiser i to uker uten en beleilig telefon, møtte hun ham rolig når han kom tilbake, serverte middag, spurte om han fikk noe fisk. Han tenkte: For en kvinne! Gull verdt ingen drama, ingen krav.
Men han forsto ikke da bare nå, med regnet mot bilruta at hennes ro ikke var underkastelse. Det var et annet slags tålmod: Tålmodighet hos et voksent menneske som ser, samler, trekker sine konklusjoner. Uten hast, hvorfor haster man? Femti år det meste har man sett.
Han fester blikket, finner en gammel krøllete pakke sigaretter i hanskerommet selv om han sluttet for fem år siden. Tenner én mens han ser på lysene fra kjøkkenvinduet hennes. Gul, varm glød.
Neste morgen ringer han.
Vi må prate.
Du har sagt det du skulle si i løpet av de ti årene. Jeg sa det jeg hadde i går.
Valborg Vent. Jeg kom ikke bare sånn. Jeg hadde ring. Jeg ville fri.
Pausen er lang. Tre-fire sekunder. Han tror nesten linjen døde ut.
Hører du?
Jeg hører. Du er flink, Kåre. Men det trengs ikke lenger.
Hva mener du? Jeg er seriøs. Jeg har kjøpt ringen. Jeg har tenkt nøye gjennom det.
Jeg vet du mener alvor. Det er jo nettopp det.
Og så avslutter hun samtalen. Høflig, rolig bare trykker.
Han forsøker igjen, får ikke svar. Sender melding: “Valborg, kan vi møtes? Bare én gang, snakke litt.” Etter to timer: “Nei, Kåre. Ikke nå.” Det “ikke nå” tolker han som et senere kanskje. Han tar feil igjen.
I gullsmeden sier de ringen kan leveres tilbake i løpet av fjorten dager. Han beholder den. Legger esken i skrivebordsskuffen og åpner den av og til. Hvorfor, vet han ikke. Kanskje for å forsikre seg om at dette faktisk har skjedd.
En uke går. Han sender blomster til jobben hennes. Stor bukett, med kort hvor han skriver: “Unnskyld. Vi har noe verdifullt.” Hun tar imot, sier ikke noe. Via en bekjent får han vite at buketten står i en vase på kontoret, og ansiktet hennes var rolig.
Det er nettopp det. Den roen gjør ham gal. Han har vært vant til en annen Valborg den som rødmet når han kom uventet, kokte lapskaus uten å bli bedt, reiste gjennom halve byen med hostesaft de gangene han ble syk og bare klaget halvhjertet på telefon.
Den Valborg han innbilte seg, kunne ikke bare lukke døren, svare kort og likt. Noe må ha skjedd. Enten med henne, eller kanskje dette er en helt annen kvinne i den blå morgenkåpen.
Han begynner å prøve.
Tre uker senere får han øye på henne utenfor blokka, med tunge bæreposer etter jobb. Han løper frem, tar posene, hun rekker ikke nekte.
Slipp, vær så snill.
Jeg bærer for deg. Det er tungt.
Slipp, Kåre.
Han gir etter. Ser hvordan hun bærer alt selv til heisen. Roper etter:
Jeg savner deg! Hører du? Jeg savner deg, helt oppriktig.
Hun stanser foran heisdøra, snur seg ikke.
Jeg har hørt deg ikke savne meg i ti år. Dra hjem.
Heisdørene lukker seg bak henne.
Han står igjen i kald oppgang og raser i stillhet. Tenker hun er hard, hevngjerrig, at hun ikke ser at han har forandret seg, at han er klar. Forstår ikke at hennes ord ikke handler om hevn, men om regnskapet hun har ført gjennom årene. Et enkelt regnestykke hun endelig har gjort opp.
Kåre vokste opp i en helt ordinær norsk familie i Hamar. Mor var lærer, far jobbet på fabrikken. De var et ektepar i førti år, og Kåre så én modell: kun mor holder ut, far gjør som han vil, men familien holder sammen. Han klandret aldri faren. Det var vel bare sånn kvinner venter hjemme, mennene kommer og går.
Derfor ble han skilt fra sin første kone, Ingrid. Hun var ikke av typen som ventet. Hun krevde tilstedeværelse, tid, samtaler. Han ble irritert. Etter fem år sa hun: “Kåre, jeg er lei av å være ensom i et ekteskap.” Så gikk hun. Sønnen, Andreas, var bare fem. Dette stakk, selv om han sjelden innrømmet det.
At det var så lett med Valborg var egentlig fordi hun ikke krevde. Han trodde i alle fall det.
Hun krevde. Bare ikke med ord. Hun krevde gjennom sitt nærvær, varm mat, sykebesøk og boller. Hun ga og ventet for hvert møte på at han skulle se henne, takke, be henne bli. Han gjorde aldri det. Ikke på ti år.
Én gang, seks år tilbake, tilbragte de ti dager sammen i Danmark på ferie. Der, som om de var et ektepar sammen til badestranda, middag på restaurant, samme rom. Hun blomstret på de dagene, lo mer åpent, tok ham for hånden offentlig. Han reagerte, stivnet et brøkdels sekund. Plutselig var det for offentlig.
Vel hjemme, glir han naturlig tilbake til gammel distanse. Hun spør aldri om noe.
Han tenker: praktisk. Hun blir aldri borte.
Sigurd møtte Valborg hos venninnen Liv. Han var der for å hjelpe med å reparere taket, var venn av Livs mann, enkemann, verksmester, bodde én blokk unna. Sigurd het Sigurd Mikkelsen, alle kalte ham bare Sigurd, selv om han var femtito. Liten av vekst, kraftige hender, traust i snakket. Ikke vakker, ikke spesielt smart, men han lyttet på en måte som fikk folk til å føle seg viktige. Han kunne også være stille sammen og det gav ro, ikke press.
Liv fortalte kun Valborg hvor forsiktig Sigurd hadde spurt etter henne. Han maste ikke, bare lurte på: “Hvordan går det med venninnen din? Bor hun alene?” Liv, klok som hun var, ordnet middag, inviterte begge som om det var tilfeldig.
De pratet i tre timer. Han kjørte henne hjem i en gammel, men ren bil. Utenfor blokka:
Kan jeg få ringe deg en dag?
Hun tenker et sekund. Rekker på det tidspunktet å bla gjennom ti år med Kåre. Svarer:
Ja. Gjerne.
Det er fjorten måneder siden.
Kåre får høre om Sigurd tilfeldig fra Liv hun røper seg uforsiktig på apoteket. Han hører det hele ut, steinansikt. Går ut, står på fortauet, vet ikke hvor han skal gjøre av seg.
For første gang kjenner han på noe skarpt ikke sjalusi, men følelsen av å ha fått byttet lås til sitt eget hjem.
Da kjøper han ringen.
Det er et underlig, impulsivt valg. Han, som aldri har hastet. Men plutselig forstår han at han faktisk mister henne. Ikke teoretisk, men virkelig Valborg med blå morgenkåpe og alle kjente vaner.
Som om ringen kunne fikse alt.
Han drar til henne. Hun åpner. Sier: Du kom forgjeves, Kåre. Plassen er opptatt nå. Og lukten av boller er tydelig, bakt til en annen.
Etter møtet går det ytterligere to uker. Han lar være å ringe, men til slutt sender han melding igjen. Ber om å møtes på nøytral grunn, på kafé. Hun sier ja: “Lørdag klokka fire på Kaffehjørnet.”
Han er der lang tid før, velger vindusplass, bestiller kaffe. Bytter til te, så tilbake til kaffe. Urolig uten å vise det. Eller tror han skjuler det.
Hun kommer presis. Nytt burgunderrødt kåpe, utslått hår, nye øredobber i rav. Hun ser virkelig bra ut. Ikke påfallende, bare trygg som en som har det greit.
De bestiller kaffe. Stilhet.
Du ville prate, så snakk, sier hun.
Valborg. Jeg kom ikke med ringen av frykt eller svartsjuke. Jeg kom fordi jeg skjønte at det er deg jeg vil ha.
Hun holder koppen med begge hender, ser ham rett inn.
Jeg tror på at du tror det nå.
Ikke tror. Vet.
Kåre, du tok det som en selvfølge at jeg alltid var her. At jeg aldri forsvant. Og det stemte. Jeg ble. Jeg ventet. Jeg krevde aldri, maste ikke, fordi jeg trodde mannen må få velge selv. Men du kom aldri. Jeg ventet på en annen.
Men han du har bare kjent ham halvannet år.
Fjorten måneder.
Nettopp. Mens jeg har vært her i ti.
Hun lener hodet på skrå, som hun gjør når hun nøler før hun svarer.
Vet du hva jeg har forstått på disse fjorten månedene? Å kjenne et menneske er ikke det samme som å leve med et menneske. Jeg kjenner deg. Men jeg bor med Sigurd. Hver dag. Det er noe annet.
Han er stille. Så spør han:
Elsker du ham?
Pusterom.
Jeg kan være rolig med ham. Jeg slipper å vente. Jeg tenker ikke på om han ringer eller ikke, om han kommer i helga, om jeg må tolke humøret hans. Vi bare er sammen. Hver dag.
Det er ikke svar på spørsmålet.
Det er faktisk det. Bare ikke det svaret du vil ha.
Han ser ut av vinduet. Folk traver forbi, med hund eller barnevogn. Helt vanlig lørdag i en helt vanlig norsk by. Livet går.
Hva kan jeg gjøre? hvisker han. Si hva som skal til.
Ingenting, Kåre.
Hvorfor ikke?
Hun setter koppen sakte ned, møter blikket hans uten bitterhet.
Fordi du ikke kan ta igjen ti år på noen få uker. Fordi jeg er sliten. Ikke av deg, men av å vente. I ti år gikk jeg på sidelinjen i livet ditt. Du merket det ikke, men jeg visste det. Jeg lot det skje, og det er min skyld også. Men nå velger jeg annerledes.
Han hører, og det gjør fysisk vondt for ordene er presise. Det er det som svir.
De blir sittende litt til, snakker om været, om at kommunen legger ny brostein nede i gågata. Han hjelper henne med kåpen. I bevegelsene hennes ligger det noe endelig.
Ute sier hun:
Du er et godt menneske, Kåre. Bare ikke mitt menneske. Ikke nå lenger.
Han følger henne ut på gata. Ser den burgunderrøde kåpen forsvinne bortover grå maigater.
Etter det kommer en tid han senere kaller “gråsonen”. Jobben går sin gang, prosjektet leveres før fristen, han får ros. Utenpå er alt normalt. Inni er det støy ikke smerte, bare konstant uro, som statisk på en gammel radio.
Han ringer sønnen Andreas i Bergen litt oftere. Andreas, nå IT-konsulent, gift med to barn. De har aldri vært nære i tradisjonell forstand, men prater jevnlig, hver måned. Kåre har aldri fortalt om Valborg, ikke fordi han skjulte det, men han klarte ikke ordsette relasjonen. Det er heller ikke noe å forklare nå.
En gang i november spør Andreas:
Du høres nedfor ut, pappa. Skjer det noe?
Nei, alt er normalt.
Du prater annerledes.
Bare været.
Andreas spør ikke mer. De prater om barnebarna, landslaget i hockey, en tv-serie. Kåre legger på, blir sittende i mørket på kjøkkenet.
En kveld i desember kommer han til Valborgs blokk, uten klar plan. Bare havner der, som man kjører uten mål. Sitter lenge i bilen, ser på lysene i vinduene hennes. Skjulte gardiner, varmt lys. Han røker opp de siste sigarettene, ser for seg bollene, kveldsmat, kanskje Sigurd med de store hendene spiser middag med henne nå, hører latteren hennes.
Det er uvant ubehag. Han vet ikke hva han skal gjøre med det.
Han kjører hjem da han fryser.
På jobben er det julebord. Han går for å unngå prat. Der møter han en kollega fra etasjen over, Marit, skilt, omtrent på hans alder. De har bare hilst før, men nå sitter de ved siden av hverandre. Marit er livlig, forteller morsomme historier. Han ler, selv om han ikke mener det. Hun gir ham nummeret sitt, sier: “Ring om du kjeder deg.” Han tar det imot, ringer ikke. Ikke fordi hun er feil han orker bare ikke mer.
Før nyttår gjør han det han senere ikke helt forstår skriver en lang melding til Valborg. Tre sider nesten, om hvordan han har skjønt det, at de ti årene har betydd noe, at han har forandret seg. Om Danmarksturen, at han lot seg skremme av åpne hender. Om ringen som fortsatt ligger i skrivebordsskuffen. At han tenker på henne hver dag.
Hun svarer. Ikke med en gang, men etter et døgn. Svaret er kort.
“Kåre. Jeg har lest alt. Ja, det er sant og viktig at du har forstått. Men nå er det ditt arbeid, ikke mitt. Jeg er glad for at ting er tydeligere for deg. Men jeg har ingenting å gå tilbake til. Lev godt.”
Lev godt. Tre ord. Ikke avvisende, ikke kalde. Bare avsluttende.
Januar forsvinner som i en døs. Han jobber, spiser, ser på tv, husker knapt hva. Ringer gamle kameraten Lars en gang, venn fra NTH-dagene. Lars er gift andre gang, tre barn på tvers av ekteskap, ser på livet med et slags overbærende blikk.
De møtes på pub, drikker én øl, Kåre forteller hele historien, fra start til slutt. Lars lytter, nikker, sier til sist:
Vet du, Kåre du åt boller i ti år og tilbød aldri å betale for maten. Nå undrer du deg over at de ba deg gå fra restauranten.
Det er ikke morsomt.
Jeg ler ikke, jeg bare sier det som det er.
Skal jeg bare la være, da?
Hva mer kan du gjøre? Du har gjort ditt. For sent. Slike ting skjer. Det tøffeste i livet er alltid å forstå at det er for sent. Ikke på grunn av drama bare fordi tiden er borte. Uopprettelig.
Kåre sier ingenting.
Hun er en god dame, sier Lars. Jeg så henne én gang, husker du, for sju år siden på bursdagen din. Hun kom med salat. Jeg tenkte: En skikkelig dame.
Hvorfor sier du det?
Du ba meg om råd. Ikke det? Mitt råd er at du lar henne være nå. La henne leve. Hun gjør det endelig og så kan du starte med det samme.
Kåre betaler for ølet, drar hjem. Uopprettelig. Det ordet sitter.
Det er én hendelse han ofte tenker på etterpå. En dag i februar går han nedover Storgata i lunsjen. Ser dem Valborg og Sigurd foran vinduet på bokhandelen. Hun peker, forklarer noe, han lytter rolig, hodet litt på skakke. De holder ikke hender, står bare sammen. Som folk som er trygge sammen.
Kåre står tjue meter bortenfor, usett. Han ser Valborg le. Åpent, uten hånden foran munnen. Første gang han ser henne le sånn. Sigurd sier noe, hun ler igjen. De forsvinner inn i butikken.
Kåre blir stående i et minutt. Snu retning, går videre.
Akkurat da løsner noe inni ham ikke knuser, bare flytter seg fra sitt faste sted, så verden nesten ser annerledes ut.
Han tenker på latteren hennes åpen, uten hender. På ti år har han aldri sagt hun ikke trengte å skjule smilet. Én gang, den første, sa han noen ord, og så aldri mer. Kanskje Sigurd sier det eller kanskje bare ser på henne slik at hun forstår det.
Der ligger forskjellen, forstår Kåre, på februarglatte fortau. Ikke at én er bedre. Bare at én lar den andre være mer seg selv. Og motsatt, så kan et annet menneske uten å mene det gjøre deg mindre.
Han trodde alltid Valborg ventet på ham. Men det viser seg: Hun ventet på seg selv. På motet til å velge noe annet. Og det gjorde hun.
Hverdagsdrama som dette virker alltid banalt når man forteller dem: Mann tar kvinnen for gitt, kvinnen går, mannen skjønner det for sent. Klisjé, sant, men inne i hver historie ligger ti levde år. Levde fredager og søndager, ekte lukter av boller og små, kanskje ubetydelige, men ekte ord.
Samværet deres, eller hva de nå var, fikk sin egen utmattelse. Ikke utmattelse av den andre, men av å vente. Hun ble sliten av å vente, han la ikke merke til det. Ikke ondskap, bare uoppmerksomhet. Og den kan skade like mye som svik. Bare saktere.
Hadde han sittet hos en psykolog, ville han kanskje fått høre: “Du unngikk forpliktelser fordi det skremte deg. Ikke henne, men deg. For hvis du bandt deg og det likevel mislyktes, ble det virkelig ditt ansvar. Så lenge alt var i det uvisse, kunne du lure deg selv.” Men Kåre var ikke en som gikk til psykolog. Det syntes han var for andre.
Mars kommer vått og surt. Snøen smelter, så fryser gaten igjen. Kåre kjører til jobben og tenker at han må pusse opp leiligheten. Spesielt kjøkkenet det er gammelt og slitt. Han har utsatt det for hvem skal man pusse opp for? Bare seg selv? Men plutselig tenker han: Hvorfor ikke for meg selv?
En nesten usynlig tanke, men annerledes enn alt han har tenkt på lenge. Ikke om Valborg, ikke om Sigurd. Bare om seg selv.
Han ringer et byggefirma.
Kjærlighet og tid, når man tenker lenge på det, er uløselig knyttet. Tiden du gir et menneske det er kjærlighet, i helt konkret form. Ikke ord, ikke gaver, ikke ringer i fløyelsesesker. Tiden. Den får du aldri tilbake. Valborg ga Kåre ti år av livet sitt. Han trodde hun ikke gikk glipp av noe, men det stemte ikke. Hun kunne brukt de årene på noen andre, kanskje Sigurd, hadde de møttes før, eller på seg selv.
Lykke etter femti kommer ikke av seg selv men av en beslutning. Hun valgte til slutt å slippe taket. Ikke med drama, bare mildt og bestemt. Hun valgte å ta vare på sitt eget liv, ikke av egoisme, men av respekt for sin egen tid. Det er den egentlige kvinnelige klokskapen, ikke tålmodighet, men grenser.
Relasjoner slutter sjelden fordi noen er dårlige. Som oftest fordi de ikke er på samme sted. Han trodde de var sammen. Hun forsto at hun sto alene. Ulik virkelighetsforståelse og det skapte avstanden.
Renoveringen har Kåre ferdig til påske. Nytt kjøkken, lyse fronter, ny belysning. Han kjøper en grønnplante til vinduskarmen, vet ikke navnet men vannet den, og den dør ikke.
En dag i april ringer Andreas spontant.
Pappa, hvordan går det?
Bra. Jeg har pusset opp kjøkkenet.
Du? Endelig.
Det var på tide.
Vi har tenkt å ta med barna og Maja og komme i mai, passer det?
Et lite øyeblikk nøler Kåre.
Ja, dere må komme. Det er plass.
Er du sikker?
Ja. Vil gjerne det.
De prater om togtider og billetter så sier Andreas:
Pappa, du virker annerledes. På en god måte.
Annerledes hvordan?
Vet ikke. Roligere. Du har tid til å prate, liksom. Før hadde du så dårlig tid.
Kåre svarer ikke. Men blir sittende etterpå, ser rundt på det nye kjøkkenet sitt, drikker te, tenker på dette: Roen. Kanskje det er slik noe begynner. Ikke lykke, det er et stort ord. Men starten på en ny utgave av seg selv.
Valborg vet ingenting om dette. Sigurd heller ikke. De lever sitt liv.
I mai er de på hyttetur hos Sigurds bror. To uker i Gudbrandsdalen, blant åkre og vår. Valborg planter agurker for første gang. Sigurd ser på henne bøyd over bedet og tenker hvor vakker hun er. Hun merker blikket.
Hvorfor stirrer du?
Jeg beundrer deg.
Hun smiler skjevt, men skuldrene hennes blir litt mykere av det. Senere sitter de på trappa om kvelden, kjenner lukten av jord, fuglesang langt borte, han heller te i den store koppen hennes. Stillheten mellom dem er mild, bred som en elv.
Sigurd, sier hun.
Hm?
Jeg har det godt.
Han ser på henne.
Det har jeg også.
De sier ikke noe mer. De trenger ikke.
Hvordan man slipper taket i fortiden, er ikke et triks. Det skjer når man får noe ekte. Når du har i dag, blir i går bare historie. Ikke sår, ikke skyld. Historien som førte deg hit.
Kåre vet ingenting om agurkene eller trappa. Han tar imot familien i mai, tar barnebarna til Akvariet, kjøper is, selv om Andreas protesterer. Sønnen ser noe nytt i faren et mindre avstengt uttrykk.
Siste kvelden på besøket sitter de tre på det nye kjøkkenet mens barna sover.
Pappa, sier Andreas. Har du aldri tenkt Det er jo trist å være alene.
Jeg er ikke alene. Jeg er bare for meg selv.
Samme sak, da.
Nei, egentlig ikke.
Sønnen tenker, nikker:
Greit. Du vet vel best.
Kåre ser på kjøkkenet. Tenker at Valborg aldri har sett dette rommet, bare det gamle. Det er rart, litt trist. Ikke veldig, men litt.
Det var en dame, sier han plutselig. Valborg. Vi var sammen lenge. Jeg behandlet henne ikke bra.
Andreas ser ikke overrasket ut, men lytter.
Det skjer, pappa.
Ja. Hun har noen andre nå. En bra mann, visstnok.
Savner du henne?
Kåre tenker seg om.
Jeg savner. Men ikke fordi jeg vil ha henne tilbake. Fordi jeg skjønner hva jeg mistet. Det er noe annet.
Sønnen nikker igjen. De drikker opp, vasker koppene, slukker lyset.
Samtidig ligger Valborg og sover på en smijernsseng på landet. Sigurd pustet jevnt ved siden av, varmt trekk fra vinduet, duft av gress. Hun drømmer noe lyst, men husker ikke drømmen. Men neste morgen hun står først opp, går ut på trappa med tekoppen, kjenner: Ja. Her. Det var dette hun ventet på. Ikke ham, ikke noen bestemt. Selve følelsen. At hun er hjemme.
Hun tenker ikke på Kåre. Ikke nå. Kanskje for første gang på mange år, er han ikke i tankene hennes om morgenen. Ikke glemt, bare ikke nødvendig.
Kåre står opp samtidig, lager kaffe, setter seg ved vinduet. Barnebarna sover fortsatt. Utenfor er det mai, grønt og levende. Han tar frem den mørkeblå esken, åpner, ser på ringen.
Så lukker han esken, legger den tilbake i skrivebordsskuffen og går bort til vinduet.
Planten på vinduskarmen er grønn og frisk, han vet fortsatt ikke hva den heter.
Han står og ser ut, drikker kaffe, tenker på ingenting spesielt, eller alt på en gang. Slik man gjør en tidlig morgentime i mai når man er alene, men ikke ensom, eller kanskje litt ensom, men ikke på samme måten lenger, og man ikke vet helt hva som venter, men er sikker på at noe, noe må komme.
Barnebarna roper fra rommet.
Farfar! Hvor er du?
Her! svarer han. Jeg kommer.
Og så går han.
