Kom tilbake og ta vare på ham
Åpne døra, Vera! Vi vet du er der! Lise så lyset i vinduet!
Vera bandt akkurat opp en grein med lisianthus til en sliten trestøtte. Hendene var grønne av plantesaft, forkleet flekkete av jord. Hun så opp mot glassdøra til verkstedet. To skikkelser sto der ute. Den ene var tydelig, selv gjennom duggete glass: Brede skuldre, rødfarget hår som om det hadde vært hele kassa med moreller. Nora Olsdatter. Svigermor eller rettere sagt, tidligere svigermor.
Vera stresset ikke. Hun satte blomsten i en bøtte med vann, tok av hanskene og hang dem på en krakk ved arbeidsbordet, før hun til slutt gikk og åpnet.
God kveld, sa hun og dro fra slåen.
Nora trampet inn først, uten å vente på invitasjon. Bak henne snek Lise seg inn, søsteren til Eirik, rød i ansiktet, med skjerfet hengende ned som et slakt tau.
God, ja? Er du helt fjern? sa Nora og lot blikket skanne over verkstedet, som om hun jaktet på en grunn til å forbanne stedet. Og så fant hun en: Så du står her og dufter på blomster mens folk ligger for døden!
Hvem da? svarte Vera rolig.
Eirik! ulte Lise, og slang hånda for munnen. Han er på sykehus. Ulykke! Ryggen…
Vera stirret på dem. Inne i henne strammet noe seg men slettes ikke slik som året før, da alt inni henne trakk seg sammen bare noen nevnte «Eirik». Denne gangen var det mer forsiktig, innsnevret og reservert slik du trekker deg vekk fra flammene når du én gang har brent deg.
Sett dere, sa hun, og nikket mot de to krakkene.
Ikke tale om at vi har tid til det, kuttet Nora av men sank ned likevel. Vera husket at beina hennes var dårlige. Åreknuter og høyt blodtrykk.
Lise ble stående, redd for at skjerfet hennes skulle snuble seg fast i noe.
Fortell ordentlig, ba Vera.
Og så fortalte de. Én etter én, avbrøt hverandre, motsa hverandre om detaljer. Tre dager siden hadde Eirik kjørt på E6-en. Vått føre, bilen skled ut i autovernet. Det var visst bare vrak igjen. Men Eirik overlevde brudd i ryggen, komplisert operasjon, legen ville ikke love noe. Kanskje går det bra, kanskje ikke. Han trengte pleie. Noen nær.
Og hvor er Hanne? spurte Vera.
Det navnet sa hun nesten nøytralt. Hun ble selv forbauset. Et år tidligere hadde det vært som en glassbit under huden. Hanne, 28 år, salgssjef, kvinnen Eirik forlot familien for etter atten år.
Nora strammet munnvikene.
Hanne dro.
Til hvor?
Til mora si på Hamar, sa Lise nå med mer oppgitt enn sørgelig tone. Så fort hun hørte han kanskje aldri kom til å gå igjen pakket hun sakene og forsvant. To kofferter på tre timer. Vi ringer, men hun tar ikke telefonen.
Det ble stille. Bare dryppende lyd fra vasken, lukt av jord og noe søtt, kanskje liljer.
Så, hva vil dere jeg skal gjøre? spurte Vera til slutt.
Nora rettet seg opp på krakken.
Vera, dere var sammen i atten år! Du kjenner ham best. Han trenger deg. Han hører på deg. Akkurat nå trenger han noen som
Nora, avbrøt Vera, det gjelder mannen som forlot meg for en annen. Mannen som for ett år siden ikke fant plass til meg i det livet vi hadde bygget sammen.
Men nå handler det om livet hans! begynte Lise. Han trenger deg!
Livet?
Legen sier at uten pleie får han kanskje sår, alvorlige komplikasjoner! Det handler om helsa!
Vera stengte sakte krana over vasken, så på hendene sine. 52 år. Hender som har bundet sammen utallige buketter, knadd deiger, satt sprøyter mot feber, plastret Eiriks flenger, skrudd støpsler, bært tunge handleposer, gjort alt mulig. Hun hadde egentlig aldri tenkt over om hun ville eller bare gjorde det fordi sånn var det.
Hun tørket hendene og snudde seg.
Jeg skal tenke på det, sa hun.
Det er ikke tid til tenking! Nora sto rart oppreist, stemmen hennes hardnet til nesten truende: Imens du står her og småprater med blomster, ligger han der alene! Jeg klarer det ikke selv, Lise er på jobb! Ikke sitt her og tro dette ikke angår deg!
Angår hvem, da? sa Vera stille.
Ingen svarte.
Ute var det nesten bekmørkt oktober, det ble tidlig kveld. Vera så ut, over plassen med et gulaktig gatelys, over våt asfalt, mot en tom benk der kunder pleide sitte om sommeren.
En scene rett ut av hverdagslivet, tenkte hun. Ikke en film, ikke en bok. To personer foran deg krever at du skal bli noe du ikke lenger er.
Greit, sa hun. Jeg kommer i morgen tidlig. Men jeg lover ingenting.
Nora pustet lettet ut. Lise kastet seg plutselig rundt halsen på Vera som stod urørlig og ventet tålmodig, uten å gjengjelde klemmen.
Da de gikk, ble Vera sittende lenge på krakken der svigermoren hadde sittet. Hun så på blomstene sine; rosa lisianthus i bøtte, krysantemum i trekasser, greiner med oransje physalis. Alt dette hadde hun lagd selv. Hun hadde leid lokalet tre måneder etter at Eirik dro, malt veggene selv, «Stilken» kalte hun det navnet klang komisk i starten, men ble værende. Hun fant leverandører, lærte seg å ta bilder for Instagram så kundene stoppet opp.
Ett år. Ett år til å bygge livet for seg selv. Å leve for seg selv, var ikke egoistisk eller snålt, men normalt.
Så, sånn var det.
Hun slukket lampen over arbeidsbordet, lot en liten nattlampe stå på som vanlig, og dro hjem.
Sykehuset var av den trauste, grå typen, med endeløse korridorer og en lukt Vera umiddelbart kjente igjen: Klor, sur middag, og noe udefinerbart du bare finner på sykehus. Hun fant avdelingen, spurte sykepleieren hvor hun skulle.
Er du i familie?
Eks-kone, svarte Vera.
Sykepleieren hevet så vidt et øyenbryn, men ellers ingen kommentarer forklarte bare veien.
Eirik lå på et rom for fire, men alle senger var tomme bortsett fra hans. Han var avmagret, lå med hendene over teppet. Ansiktet var grått, mørke ringer under øynene. Et glass med rest av te og mobilen skjerm ned på nattbordet.
Han så henne, og et slags lettelsens trekk trakk over ansiktet hans: ikke glede, mer at han hadde ventet og endelig fikk slippe ventingen.
Vera, sa han.
Hei, svarte hun, satte fra seg en pose med epler og vann, ikke for å glede ham, men fordi det er uhørt å gå tomhendt på sykehus.
Hun satte seg ikke på sengen hans. Hun tok stolen ved vinduet.
Har du vondt? spurte hun.
Det går. De gir piller. Han så på henne etter en pause. Du kom.
Jeg kom.
Mamma ringte. Sa at de hadde vært hos deg.
Ja.
Han så i taket, skottet bort på henne igjen.
Jeg trodde ikke du ville komme.
Jeg trodde heller ikke det.
Stille. Utenfor raslet regnet. November presset ut oktober, utålmodig.
Hanne dro, sa han.
Jeg vet.
Javel, sånn ble det. Han lo kort og uten glede. Som på film: Plutselig blir man religiøs når tordenen slår ned. Bare litt sent.
Vera svarte ikke. Hun hadde ikke tenkt å synes synd på ham, men ville heller ikke angripe ham. Hun bare var der så på ham, på denne mannen hun hadde levd med i atten år, fått barn med, krangla om penger og hytter, trodd livet var sånn som dette.
Vera, sa han med en stemme hun kjente igjen. Den hun visste han brukte når han ville ha noe av henne. Jeg har ligget her og tenkt. Når du blir lam og ikke kan gjøre noe, får du tid til å tenke. Jeg skjønner at jeg var en idiot. Alt som var ekte, var deg. Hjemmet, familien. Hanne… Han feide hånden. Du skjønner jo. Jeg ber ikke om tilgivelse jeg vet det er for sent. Men du er den nærmeste jeg har igjen. Ingen annen.
Mens han pratet, fikk hun plutselig følelsen av å høre det fra utsiden: «Den nærmeste. Den eneste. Jeg har skjønt. Du er min. Kom tilbake.» Slike setninger var ikke til for hennes skyld, men fordi det var mest praktisk noen måtte jo komme og ordne medisiner, mat, ringe legen, gjøre alt Vera kunne.
Etter skilsmisse er det visst ofte sånn. Ikke pent, ikke grusomt. Bare… praktisk.
Eirik, sa hun, jeg er glad for at du overlevde og at operasjonen gikk bra. Men jeg kommer ikke tilbake. Jeg kommer ikke tilbake for å pleie deg, og heller ikke ellers. Vi er skilt.
Jeg vet…
La meg prate ferdig.
Han tav. Han var vant til å avbryte henne. Nå ble han overrasket.
Jeg finner en pleier, profesjonell, som kan jobben. Jeg betaler for første måned, for jeg skjønner du ikke greier det nå. Det er alt jeg kan gjøre. Dessuten hun lette i veska her er papirene. Vi har aldri fullført oppgjøret etter skilsmissen. Du har dratt ut tiden. Nå må du signere.
Eirik stirret på papirene.
Mener du dette?
Ja. Fordi du er fornuftig nå. I morgen kan du skylde på forvirring. Nå er du tilregnelig. Legen kan bekrefte det.
Han glodde på henne. Hun så ikke bort.
Du har forandret deg, sa han til slutt.
Ja.
Før ville du aldri klart dette.
Nei, kanskje ikke.
Han tok papirene og bladde. Vera rakte ham en penn.
I det døra gikk opp, kom legen inn lav type i førtiårene i grå frakk, perm under armen, slitent vennlig ansikt.
Hei, sa han, blikket stanset høflig på Vera. Jeg heter Anders, behandlende lege.
Vera, svarte hun.
Er du?
Eks-kone, svarte hun vant til formuleringen.
Legens nikk var bare en praktisk orientering, og han vendte seg mot Eirik.
Eirik, hvordan har natta vært?
Sov, svarte Eirik.
Godt å høre, svarte legen. Vi får prøve å heve hodeenden i dag, se hvordan det går. Det ser lovende ut.
Doktor, kan jeg få et øyeblikk? spurte Vera.
De gikk ut i gangen. Hun lukket døra.
Jeg ønsker å skaffe pleier, en god en. Hva trengs, hvilket utstyr? Noe jeg må kjøpe?
Anders så nysgjerrig på henne.
Du gjør det ikke selv?
Nei.
Fornuftig, egentlig. Ikke mistolk meg noen påtar seg dette av skyldfølelse eller plikt, og det blir fort bare stress for alle. En erfaren pleier gir roligere pleie. Pårørende klarer ofte ikke det.
Sier du det til alle?
Bare de som spør, smilte han.
Hun så nesten ut til å trekke litt på smilebåndet.
Skriv hva du kan, sa hun og holdt fram mobilen.
Han ramset opp, hun noterte. Så fortalte han hvor hun kunne finne pleiebyrå. Vera takket.
Én ting til han stoppet henne i gangen han har gode muligheter til å bli bedre. Ikke sikker, ikke kjapt, men mulig. Men det viktigste er at han skjønner det selv.
Jeg tar det med meg, svarte Vera.
Hun gikk tilbake. Eirik holdt papirene, luka var avsluttet. Pennen lå ved siden av.
Skriver du under?
Han så i taket.
Hva hvis jeg vil tenke?
Eirik.
OK, jeg signerer. Han signerte du får det liksom alltid som du vil nå.
Jeg har alltid vært slik, svarte hun rolig. Før skjulte jeg det. Aner ikke hvorfor.
Han signerte der det skulle. Vera la papirene i mappa.
Pleieren er på plass i løpet av uka. Jeg ringer Lise og forklarer. Første måned betaler jeg resten er deres ansvar.
Vera… sa han når hun lukket veska.
Hva?
Takk for at du kom.
Hun så på ham lenge, uten sinne eller medlidenhet. Bare så på et stykke fortid, som ikke tilhører hennes liv mer.
God bedring, sa hun, og gikk.
I korridoren stanset hun ved vinduet. Utenfor sykehushagen, noen nakne trær, en benk våt av regn. En eldre mann i slåbrok satt der, stirret ut i luften uten å ha noe å se på. Bare pustet.
Vera trakk pusten dypt.
Noe slapp taket. Ikke alt, men noe. Som om hun satte fra seg en tung pose hun bar. Ikke slengte vekk, bare satte fra seg og rettet seg opp.
Hvordan gi slipp på fortiden, ville hun skrevet i en dagbok. Aner ikke. Men det skjer ikke på én gang, men i mange små steg.
Pleieren, Kari, fant hun på to dager erfaren dame på 58 med fine referanser. De møttes på kafé, Vera fortalte alt, Kari stilte relevante spørsmål: Humør, smerte, familie. «Slekt er ofte mer i veien enn til hjelp,» sa Kari. «Det ligger ikke egentlig på dem.»
Vet, samtykket Vera.
De diskuterte, Vera betalte og ringte Lise. Lise begynte straks å protestere, at Eirik trengte familien, men Vera stoppet henne mildt og bestemt. En ny variant for Vera verken underslående eller ukontrollert.
Kom du hver dag om du må, Kari stopper deg ikke. Men jeg kommer ikke. Jeg har et liv, og det tilhører meg.
Lise var stille et øyeblikk.
OK, svarte hun.
Bare «ok». Ingen skyld, ingen utblåsninger. Kanskje hun også var sliten og skjønte at Vera hadde rett innerst inne.
Nora ringte selv ei uke senere. Nå langt roligere stemme, mykere, eldre.
Vera, Kari er flott. Eirik venner seg til henne. Takk for at du ordnet.
Vær så god, Nora.
Ikke forsvinn for oss, da. Kant du ringe innimellom?
Vera svarte hverken ja eller nei, hun bare hilste og la mobilen i forkleet for hun stod i verkstedet, som hun pleide. Hvordan gi slipp på fortiden? Bare leve videre. Ikke heroisk, ikke demonstrativt. Bare stå opp, gå på jobben, gjøre det du er god på. Giftige slektninger og eksmenn forsvinner sjelden helt fra livet. De slutter bare å stå i sentrum.
Vinteren kom tidlig det året. Snøen la seg i november, og Vera ble forbauset over at hun likte det. Tidligere hadde hun aldri tenkt på det vinteren var alltid Eiriks gretne kommentarer, hans leddgikt, hans krav om te på sekundet. Nå kunne hun bare se ut, nyte snøen og tenke: vakkert, ferdig med det.
Desember flere bestillinger, bedriftsbuketter og juledekorasjoner. Vera ansatte en hjelpsom, vimsete, men lærevillig jente Ingrid, 23, deltidsstudent. De jobbet godt sammen. Vera lærte henne å se på blomster som materiale, som en kunstner ser på farger. Ingrid svarte med noen vilt kreative buketter, så Vera bare kunne undres.
Hvor får du ideene? spurte Vera.
Jeg ser bare på kunden og lurer på hvilket blomst som ligner på dem, eller den de handler til.
God metode, sa Vera.
Du lærte meg jo det! At buketter skal være levende.
Hun husket det ikke, men det hørtes riktig ut.
Januar, februar gled forbi. Vera meldte seg på kurs ikke fordi hun ikke kunne, men fordi det var spennende. Det var nytt for henne før lærte hun bare fordi noen trengte det, nå fordi hun ville selv.
Å leve for seg selv høres egoistisk ut hvis man sier det høyt men i hverdagen ser det sånn ut: et kurs, en bok i stolen, en søndag til å kikke på gamle hus bare fordi lysten er der.
I februar ringte Lise. Eirik var langsomt på bedringens vei, stavret seg rundt med krykker. Kari tok seg av ham uten stress og drama. Det var virkelig lettelse for Vera ren, ublandet lettelse.
Mars kom med slaps og vårbuketter tulipaner, hyasinter, anemoner. Overgangen fra vinter til vår gledet henne mer enn før.
Så i mars dukket han opp.
Vera pakket en enkel bukett med påskeliljer og prestekrager da døra gikk opp og ble stående med båndet i hendene.
God dag, sa hun.
God dag, svarte han.
Hun kjente stemmen før hun så opp. Rolig, litt sliten.
Anders, legen, sto i døra, og så seg rundt på «Stilken». Han var ikke i frakk, men i mørk frakk med skjerf. Uten journal.
Å, det er deg, sa Vera.
Det er meg.
Ola, Ingrid, var i bakrommet, så de var alene.
Eirik Olsen ble utskrevet for ti dager siden. Han er hjemme, samme pleier. Gode utsikter.
Jeg vet, sa Vera. Lise skrev.
Bra. Han nølte litt, så fikk han et spakt smil. Egentlig gikk jeg hit med vilje. Jeg husket navnet, fant adressen på nett.
Vera la bort båndet.
Skal du kjøpe blomster?
Ja. Og kanskje mer.
Lukt av hyasint og jord i lufta.
Hva vil du kjøpe? spurte hun.
Han sto foran anemonene. Lilla, mørkerøde, hvite med svart midte.
De her, kanskje. Tre, eller fem.hva passer?
Alltid oddetall, tre eller fem, ja. Til hvem?
Aner ikke enda. Han så på henne. Kan du hjelpe meg kanskje?
Hun valgte tre, la til to dype, mørkerøde.
Fem, de holder seg best sammen.
Hun bandt buketten, hendene jobbet av seg selv.
Vera, sa han.
Ja?
Kan jeg være direkte? Jeg klarer ikke annet.
Vær direkte, sa Vera og la bånd rundt.
Jeg vil gjerne møte deg. Ikke på sykehus. Ikke for noe praktisk. Bare fordi jeg har lyst. På kafé, eller teater, eller en tur. Jeg vet det kanskje er rart. Men voksne kan vel bare si det uten å late som?
Vera så opp.
Han hadde ikke hast, ikke press. Bare rolig, sånn man gjør når det er noe viktig og lar den andre få bestemme.
Hvor lenge har du tenkt på det? spurte hun.
Tre måneder. Siden gangen på sykehuset, husker du?
Hun tenkte på gangen, vinduet, bladløse trær.
Jeg var jo formelt gift da.
Jeg vet. Derfor ventet jeg.
Ute var det vår siste snø forsvant fra kantene, spurvene kranglet på benken. Gatelyset lyste fortsatt selv om det ikke var mørkt nå.
Jeg vet ikke, sa Vera.
Vet ikke hva?
Hvordan dette gjøres. Gift i atten år, så alene et år. Jeg er uvant.
Jeg og, sa Anders. Skilt syv år, datter på sytten, vi snakker. Først jobbet jeg bare for å slippe å kjenne etter. Nå kjennes det som jeg kan tillate meg litt mer.
Ingrid kom inn og så kunden, smilte.
Vera, trenger du hjelp?
Nei, Ingrid, jeg klarer meg.
Ingrid forsvant like raskt ut igjen.
Vera rakk ham buketten.
Pris?
Vent litt, sa hun.
Hun så på anemonene i hånden hans.
En historie om blomster, tenkte hun. Hele det siste året hadde vært bygget rundt blomster. Et sted å fly til, et rom for seg selv. Nå slapp hun noen endelig inn ikke brått, ikke krevende, bare helt rolig.
OK, sa Vera.
Han løftet øyenbrynene.
OK?
Teater. Jeg har ikke vært der på lenge.
Anders smilte ekte og mild.
Det gleder jeg meg til.
Men ikke i dag. I dag har jeg tre bestillinger til klokka seks.
Lørdag, kanskje?
Ja. Lørdag.
Hun oppga prisen, han betalte uten bryderi.
Vera, kan jeg spørre deg én ting?
Ja.
Hvor lenge har du jobbet med blomster?
Verkstedet har snart ett år. Men blomster generelt hele livet. Det var bare hobbyen før, nå er det jobben.
Herlig når hobby blir jobb.
Ja, det er det.
Han tok buketten, gikk mot døra.
Til lørdag, Vera.
Til lørdag, Anders.
Han smilte igjen.
Anders.
Til lørdag, Anders.
Døra lukket seg bak ham. Vera sto ved disken, så ham forsvinne ut forbi benken, forbi spurvene. Kåpe, skjerf, anemoner i hånden. Han så seg ikke tilbake.
Ingrid fant henne straks i døra.
Vera, hvem var det?
En kunde.
Kunde som snakker i kvarteret?
Ingrid…
Ja?
Gå og pakk krysantemumene til fru Berentsen. Hun kommer klokka fire.
Ingrid forsvant, fornøyd med det hun hadde sett. Vera fortsatte arbeidet. Papiret raslet, vannet dryppet, lukt av hyasint i lufta.
Lørdag kom etter fire vanlige dager med jobb, leveranser, spørsmål fra Ingrid, og en leverandør som maste om peonpriser. Fire helt ordinære dager.
Vera tenkte egentlig ikke på lørdagen spesielt, bare jobbet. Men når butikken var tom og hun så bort på anemonene, kom hun på stemmen hans: «Til lørdag, Anders.»
Voksne mennesker, sa han, kan være ærlige.
Kanskje de faktisk kan det.
Hun visste ikke hva som ville skje lørdag. Om de ville like seg sammen, om de klarer å prate om noe annet enn jobb og fortid. Men én ting visste hun: Det valget tok hun selv. Ikke svigermor, ikke Eirik, ikke pliktfølelse eller frykt for å være alene. Bare hun.
Det var nytt. Ikke svimlende, men stødig som når du tråkker på tørr asfalt etter å ha gått lenge i snø.
Fredag kveld satte hun en bunt anemoner i vasen på kassa, som hun alltid lot stå til seg selv. Mørkerøde med fløyelsfarge. Så på dem.
De holder best sammen, sa hun.
Det stemte.
Hun slukket lyset og gikk hjem. I morgen var det lørdag.
Lørdag begynte med grå himmel og kaffelukt fra maskina hun hadde kjøpt for et halvt år siden, som Eirik aldri ville godkjent for dyr og unødvendig. Unødvendig et sånt ekteskapelig ugress-ord, som stenger for alle andre ord som vil gro: fordi jeg vil, fordi jeg liker.
Hun drakk kaffe ved vinduet og så på gata. Fuktige tak, en due på gesimsen, en bil som unngikk vanndammer.
Mobilen på bordet. En melding fra for en time siden:
«God morgen. Teateret starter sju. Vil du spise noe først? Eller ikke opp til deg. Anders.»
Vera leste en gang til. Noterte seg «god» i stedet for «godt» smilte.
Hun svarte:
«God. Spise er bra. Klokka seks?»
Sendte, la ned telefonen.
Drakk ferdig.
Mars fortsatte ute. Drypp fra tak, vind i lufta, spurven jagde dua vekk. Oslo våknet, likegyldig som alltid til intime lørdager, store skritt og små beslutninger. Byen har aldri registrert viktige personlige valg. Den fortsetter bare.
Telefonen blinket: «Avtalt.»
Vera reiste seg, ryddet koppen, tok på forkleet det var åtte timer til og verkstedet åpner ikke seg selv. Hun tok nøklene.
Stoppet i døråpningen og så et øyeblikk på leiligheten lys, ikke stor, anemoner i et glass på vinduskarmen, for hun hadde tatt et par hjem også. Hennes leilighet. Hennes kaffemaskin. Hennes blomster. Hennes lørdag.
Hun dro.
Døra lukket seg bak henne, stille som en dør som stenges godt.
Anders ventet allerede utenfor kafeen da hun kom kvart på sju. Sto litt til siden, blikket på mobilen, men la den bort da han så henne. Mørk frakk, skjerfet fra før. Ingen blomster denne gangen.
God kveld, sa han.
God kveld, svarte hun.
De så på hverandre et par sekunder. To voksne mennesker på en våt martskveld, som var der fordi de selv ville. Fordi de kunne velge. Ikke fordi de måtte. Ikke fordi de ikke kunne annet.
Skal vi? sa Anders.
Vi skal, sa Vera.
Og så gikk de inn.
