Noen folk glemmer visst fullstendig at de er gjester når de kommer på besøk. De oppfører seg ufint, gir beskjeder og ser absolutt ingen grunn til å rushe hjem heller.
Jeg var en riktig så gjestfri person en gang i tiden, men den egenskapen ble fort byttet ut med noe mer skeptisk. Da jeg rundet førti, sluttet jeg å invitere folk hjem. Hvorfor skulle jeg gidde det? Slike gjester er jo bare til å bli svett av.
Den siste bursdagen min feiret jeg på restaurant for en seier! Nå har jeg bestemt meg: slik blir det hver gang. Og det skal jeg forsøke å forklare litt.
Å arrangere selskap hjemme er jo svindyrt. Selv for en enkel middagsfest må du blakke deg for et betydelig beløp i kroner. Og hvis julebord står på menyen, ja da kan summen få selv DNB til å gråte. Gjester kommer gjerne med små, beskjedne gaver det er jo tross alt «stramme tider» nå, ikke sant. Men de blir sittende til langt utpå natta. Jeg vil egentlig bare slappe av, ikke stå igjen med et fjell av servise og rydde-opp-maraton etterpå.
Så nei, jeg venter ikke på noen mellom veggene i min leilighet. Jeg gjør rent og lager mat når det passer meg. Før, etter juleselskapene hjemme, satt jeg igjen utmattet og halvveis på vei inn i vinterdepresjonen. Nå kan jeg ta et langt bad og legge meg tidlig etter jul, og det føles strålende.
Plutselig har jeg masse fritid, og den bruker jeg på det som gir mening. Venner kan svinge innom for en kopp te, men jeg stresser ikke over at jeg ikke har mat i kjøleskapet. Nå sier jeg det jeg mener. Vil jeg slappe av, peker jeg diskret mot døra. Lekkert er det kanskje ikke, men jeg sover umåtelig bedre. Komforten min er førsteprioritet.
Det mest fascinerende er at de som elsker å komme hjem til andre, aldri har gjester hos seg selv. De koser seg visst best på andres stuegulv, uten å måtte løfte en finger for verken oppvask eller kaker.
Tar du imot gjester? Kan du kalle deg en gjestfri sjelefrende?
