Fant oppskriften på frieri. En fortelling Takk for all støtte, for likerklikk, engasjement og tilbakemeldinger på fortellingene mine, for abonnement og EN STOR TAKK til alle som har vippset fra meg og mine fem KATTEVENNER. Del gjerne fortellingene du liker i sosiale medier – det varmer et forfatterhjerte! – Datteren din ønsket seg en rasehund, gjorde hun ikke? – spurte en dag naboen. – Ja, hun gjorde det, men vi har ikke råd, vet du, vi bor jo alene uten mann i huset, – svarte kvinnen. Men naboen bare smilte lurt, – Du får en helt gratis, bli med. Som skjebnen ville ha det, hadde datteren Polina allerede kommet hjem fra skolen da hun hørte det, og hun klamret seg fast: – Mamma, bli med, den er gratis, mamma! Jeg lover å gå tur med ham og bare få toppkarakterer, mamma, jeg lover! – Du altså, Anatolij, for et mannfolk! Nå har du bare gjort jenta enda mer ivrig, og jeg må ta konsekvensene, – utbrøt Marina Ivanovna oppgitt. – Du burde kanskje kikke nærmere på meg før du blir sur. Jeg er faktisk en bra mann, skikkelig arbeidsom og alltid til å stole på. Bare litt ensom, det er alt! – Slutt nå, Anatolij! Skal jeg liksom vurdere deg? Det er jo ikke akkurat som om jeg ikke kjenner deg. Jeg er tross alt sju år eldre enn deg, jeg hadde allerede gått ut av skolen da du gikk i småskolen, skjerp deg, – svarte Marina enda mer oppgitt. – Men nå har vi jo jevnet oss ut, du rekker meg bare litt over skuldra, og jeg er mye sterkere enn deg! – Tolle kom bort og ga Marina en god klem. – Se, Polina, hvor mye høyere og sterkere jeg er enn mammaen din! – Men hjernen er ikke på topp, siden du står her og kliner foran dattera mi, – klarte Marina så vidt å vri seg løs. – Akkurat det sier jeg også, jeg mangler ei som deg, så jeg går bare rundt her og lengter, – smilte Anatolij litt sørgmodig. – Nå holder det, skal vi hente hunden eller ikke? – spurte Polina med tynn stemme. – Nettopp! Hvor får man ellers tak i en slik søt en? Gratis, til og med. Og så skal du få høre den utrolige historien om ham – vent til du ser! – sa Anatolij med mystisk stemme, og Polina grep hardt rundt morens hånd. – Kom an, mamma, du lovte jo! Anatolij så usikkerheten i blikket til naboen, så han skyndte seg å legge til: – Ja, skal jeg starte bilen? Det er rett i nærheten, dere kommer ikke til å angre! Marina Ivanovna så skrått på naboen, sukka og sa til datteren sin, – Ja ja, de sier den er liten, men hør her, hvis du får dårlige karakterer nå… Polina snakket uavbrutt i bilen – Er hunden glad? Hva heter den? Onkel Tolle, er vi snart fremme? Til slutt kom de til det gamle huset. – Dette er moren min sin gamle leilighet, jeg har leid ut her, men det gikk ikke så bra. Beklager rotet, jeg rakk ikke å rydde, fant det slik i går da jeg skulle hente husleia… Det var virkelig et komplett kaos og skittent i leiligheten. Midt blant poser med sølt mel, tomme kakeesker og knuste stinkende hermetikkbokser, satt det side om side en grå katt med gule øyne og en bustete hund. Skitne og pjuskete, men – som det skulle vise seg – ikke knust av den skjebnen eierne hadde bestemt for dem. – Se på dem, – begynte Anatolij på en nervøs-glad måte, – Jeg hadde ikke vært innom på en måned, og da jeg kom for å kreve leie, fant jeg dette! Naboene fortalte at to unge damer som hadde bodd i leiligheten, hadde flyttet ut i all stillhet for noen uker siden, uten å betale. Katta og hunden hadde de bare latt være igjen. Så der satt de, stakkars dyr, innelåst og uten å vite om noen kom til å redde dem. Ingen mat eller vann. – Hvordan har de klart seg? – spurte Polina, forskrekket. Spor etter kampen deres for å overleve var overalt. Både hunden og katten hadde spist alt de kunne finne. Kaker og godteri forsvant først, så gnagde de på makaroni og til og med havregryn. Som en mirakel greide de å åpne hermetikk med tunge og kondensert melk i poser som var etterlatt. Alt de fant, spiste de opp! Skulle ha sett hvordan det gikk for seg! Men viktigst av alt – vannet. Katta hadde tydeligvis greid å åpne kranen på badet selv, eller så var det tilfeldig. Flaks at det ikke ble full oversvømmelse. Hadde det skjedd, ville i det minste noen ha kommet dem til unnsetning fortere… Anatolij visste hvem han skulle rope på, Polina kastet seg straks over hunden og katten for å gi dem mat fra posen Anatolij hadde tatt med. Til og med Marina fikk tårer i øynene av medfølelse… – Jeg visste det, jeg tok ikke feil av deg, Marina, du har hjerte på rette stedet, det skal du vite, – sa Anatolij lavt mens Polina strøk og matet de mette, små magene til hunden og katta, – Hva sier du, skal vi ta med begge hjem? Og vil du gifte deg med meg, Marina? Det er derfor jeg aldri har giftet meg, fant aldri ei som deg. Bli med meg, vet du, da får vi det godt alle sammen – ikke tvil! Jeg har bil, to leiligheter, og når Polina en dag skal gifte seg, så har hun et sted å bo. Den andre kan vi leie ut, men da må vi finne ordentlige folk, ikke sånne som de forrige! Bli med meg! Kanskje får vi barn sammen også. Og nå har vi katt og hund allerede – slik som det skal være i et ordentlig hjem, si ja, Maren! – Si ja, mamma! – ropte Polina, uten helt å skjønne hva onkel Tolle mente. Anatolij lo: – Se, alle er enige – nå gjenstår det bare at du bestemmer deg! – Kødder du eller, Tolle? – utbrøt Marina forvirret. For naboen hennes var jo faktisk både hyggelig og snill, ikke kastet han dyra ut heller. Marina Ivanovna hadde ikke engang tenkt tanken på at noen skulle fri til henne, men da hun plutselig så for seg livet sammen med Anatolij, og han holdt rundt henne på nytt, kjente hun hjertet banke av glede. – Gi meg litt tid til å tenke, hvis du mener alvor, – rødmet hun. – Det har du lov til. Vi er ikke for stolte, vet du. Jeg tar med katta til meg, og så får dere hunden, som dere ønsket. I morgen kommer jeg og Murka for å få svar, så får du rydde opp til oss, Barbos, – sa Anatolij til hunden, og den bjeffet fornøyd. Anatolij overtalte Marina til å gifte seg med ham En måned senere feiret hele oppgangen bryllup sammen. Maten ble laget hjemme hos Marina, men festbordet sto hos Anatolij – der var det mest plass. Murka og Barbos forlot aldri sine nye eiere; dyr kjenner straks hvem de kan stole på. Ett år senere fikk Marina og Tolle tvillinger, Sonja og Aleksander. Murka og Barbos hadde fått egne oppgaver – passe på smårollingene. I en stor familie har alle noe å gjøre. Og det viktigste – i en stor og sammensveiset familie er det plass til mye lykke! Glede for både barn og dyr Særlig når både katt og hund er med på laget!

Author Fame LovingViews 13

Fant en grunn til å fri. Dagboknotat

Tusen takk for all støtte, for likes, engasjement og kommentarer på historiene mine, for følgerne og en SPESIELL TAKK til alle som har donert, fra meg og mine fem katter.
Del gjerne videre historier du liker i sosiale medier forfatteren setter stor pris på det!

Ville ikke datteren din ha en rasehund? spurte naboen min, en dag, til en dame i oppgangen.

Jo, det ville hun, men vi har ikke råd. Vi har jo ingen som forsørger oss, svarte hun. Men naboen bare gliste lurt: Jeg gir den bort helt gratis, bli med.

Som skjebnen ville, hadde datteren, Ingvild, allerede kommet hjem fra skolen. Da hun hørte dette, klamret hun seg straks til håpet:

Mamma, kom igjen da, den er gratis, mamma! Jeg lover å lufte den og bare få femmere på skolen, mamma!

Hva i all verden, Eivind, hva er dette for noe? Nå driver du bare og hisser opp jenta, og jeg må ta støyten, sa Hilde, rimelig oppgitt.

Du, Hilde, kanskje du skulle kikke litt nærmere på meg før du blir sint? Jeg er en bra kar, ordentlig og arbeidsom. Det er bare det at jeg er så fryktelig ensom!

Hør nå, Eivind, jeg vet hvem du er, ikke kom her. Jeg er tross alt syv år eldre enn deg, jeg gikk ut av ungdomsskolen da du fortsatt var i barneskolen du må jekke deg ned, svarte Hilde, enda mer irritert.

Men nå har vi blitt mer jevne, se bare nå er du ikke mye høyere enn meg, og svakere enn meg også! sa Eivind, tok et skritt frem og la armen rundt henne.

Se, Ingvild, hvor mye høyere og sterkere jeg er enn mora di!

Men litt svakere i hodet, når du klemmer foran datteren, sa Hilde med et halvhjertet smil, mens hun lugget seg løs.

Nja, jeg sier jo det det er en som deg jeg mangler, derfor har jeg det sånn, smilte Eivind sårt.

Nå holder dere, skal vi dra og hente hunden eller ikke? spurte Ingvild bedende.

Nettopp, hvor får man en sånn, ellers? Og det beste den er gratis, søt og med fine flekker. Og for en historie den hunden har! Kom, bli med så viser jeg sa Eivind med alvorligstemme, og Ingvild holdt hardt i mammas hånd.

Maaaamma, du lovteeeee!

Eivind så på Hilde at hun var i tvil, og han ble enda mer ivrig:

Da starter jeg bilen, ikke sant? Det er rett borti her, ingen grunn til å angre.

Hilde kastet et skrått blikk på naboen, sukket og sa til datteren:

Greit, men det skal være en liten hund, og du, pass deg hvis karakterene daler…

Hele veien spurte Ingvild utålmodig: Er hunden leken? Hva heter den? Onkel Eivind, kommer vi snart?

Til slutt svingte de inn foran et gammelt hus.

Dette var mammas, altså moren min sitt gamle rekkehus. Jeg leide det ut, men det ble ikke særlig vellykket. Beklager rotet, jeg rakk ikke å gjøre rent oppdaget kaoset i går, da jeg stakk innom for å hente husleia…

Det var virkelig fullstendig kaos og skitt.

Midt på gulvet, omringet av plastposer med ris utover nesten hele stua, tomme kakesker og stinkende hermetikkbokser sto det en grå katt med gule øyne og en bustete, liten hund tett sammen.

Begge var møkkete og lange i pelsen, men som det skulle vise seg ingen av dem hadde gitt opp, tross den forferdelige skjebnen de var overlatt til av eierne sine.

Bare se på dem, sa Eivind litt nervøst, men med et snev av humor, Jeg hadde ikke vært innom på en måned, kommer for å hente penger, og så finner jeg dette!

Naboene hadde fortalt at de to jentene som leide, forsvant i all stillhet for et par uker siden, uten å betale.

Katten og hunden bare etterlot de som gamle klær.

Der satt de stakkars dyrene, innestengt, uvitende om det noen sinne ville komme noen for å slippe dem fri.

Helt uten mat eller vann, alene.

Hvordan overlevde de? spurte Ingvild med skrekk i stemmen.

Sporene etter overlevelseskampen var over hele huset. Først spiste de alt søtt, kjeks og godteri, så gikk de løs på tørrpastaen og til slutt slafset de i seg havregryn. På et eller annet vis klarte de å åpne hermetikk med kjøtt og sukkerertmelk i poser, som de tidligere leierne hadde latt ligge. Kort sagt, alt spiselig det tok de!

Man skulle virkelig sett hvordan de jobbet seg gjennom maten!

Men vannet var det verste.

Katten, antakelig vant til å åpne kranen på badet, klarte det eller kanskje helt tilfeldig. Heldigvis åpnet de ikke alt, for da hadde det blitt vannskade ned til naboene. Skjønt de hadde kanskje blitt reddet litt tidligere da…

Eivind visste akkurat hva han skulle gjøre Ingvild løp rett til dyrene og begynte å kose og mate dem med mat Eivind hadde tatt med.

Til og med Hilde fikk tårer i øynene av medfølelse…

Jeg visste det, Hilde, at du var så god av hjertet, sa Eivind lavt mens Ingvild ivrig koste med den mettede og søvnige hunden og katten Skal vi ta med begge hjem? Og gifte oss, Hilde? Det er deg jeg har ventet på, derfor er jeg fortsatt ugift. Si ja til meg, vi får det så bra! Jeg har bil, har to leiligheter da har Ingvild et sted å bo om hun en dag flytter ut. Den ene kan vi leie ut, til ordentlige folk denne gangen, ikke slike som de forrige. Si ja, Hilde! Vi kan kanskje få flere barn, og leve herlig. Og nå har vi allerede katt og hund som ordentlige folk, kom igjen, Hilde!

Si ja, mamma! ropte Ingvild over hodet på hunden, ikke helt klar over hva onkel Eivind egentlig spurte om.

Eivind lo:

Se der, alle er enige, så hva sier du?

Slutt å tull, Eivind. Du spøker nå, ikke sant? svarte Hilde usikkert, litt rød i kinnene.

Han var jo en hyggelig kar, det var sant. Og dyrevennlig. Hilde hadde i grunnen aldri sett for seg at noen skulle frite til henne. Men så så hun på ham, og han la armen rundt henne én gang til, og hjertet hennes banket lett og varmt.

La meg tenke på det, hvis du ikke tuller altså. For en frister!

Tenk du, jeg er ikke stolt av meg selv jeg tar med katten hjem til meg, så beholder dere hunden, som ønsket. I morgen kommer vi Maja og jeg for å høre svaret ditt, så kan du gjøre det pent hjemme til Barbro, sa Eivind til hunden og den svarte logrende og fornøyd…

Sånn fikk Eivind Hilde til å si ja.

En måned etter holdt hele blokka bryllupsfest for oss.

Vi forberedte maten hjemme hos Hilde, men bordene satte vi hos Eivind han hadde jo mest plass.

Maja og Barbro var aldri langt fra sine nye eiere. Dyr vet alltid når de har funnet gode mennesker.

Et år senere fikk Hilde og Eivind tvillinger Anne og Ola.

Nå har Maja og Barbro fått oppgaver; de passer på barna. I en stor familie finnes det plass for alle.

Men det viktigste er, i en stor og sammensveiset familie blir det ekstra mye glede.

Glede for barn og dyr og aller mest, når man også har katt og hund!

Livet lærer meg at sammen er vi sterkest og lykke finnes i de små og store tingene vi deler.