Kjære dagbok,
Jeg har alltid hatt et nært forhold til bestefar, for han har vært min største støtte gjennom hele oppveksten. Om mamma vet jeg lite, og pappa forlot oss tidlig for å følge en håpløs drøm om å bli musiker i utlandet. Noen ganger kan jeg huske hvordan jeg så på klassekameratene mine med et snev av misunnelse, når de ble hentet av foreldrene sine som kom med nye vinterjakker og søte bakevarer.
Bestefar jobbet hardt, både på posten på formiddagen og som vaktmester på skole om kvelden, men likevel hadde vi ikke råd til så mye. Jeg brukte klær arvet fra eldre søskenbarn, og leketøysamlingen min var liten. På bursdagen min gikk jeg og drømte om å få en stor brannbil eller kanskje en spillkonsoll.
Litt barnslig, kanskje, men i håp om et trylleri skrev jeg et brev til en magiker uken før bursdagen min. Den store dagen våknet jeg spent, men under hodeputen lå bare en gammel, strikket ullsokk fra bestefar, med én liten melkesjokoladebit inni. Hjertet mitt sank, og før jeg visste ordet av det, satt jeg og gråt i sengen.
Bestefar kom straks inn og la armen rundt meg. Ikke vær lei deg, Even, sa han med det lune smilet sitt. Forstår du ikke hvor heldig du er? Denne sokken er ikke som de andre den er magisk! Hver morgen vil du finne en sjokolade i den. Og det vil fortsette, så lenge du trenger det! Magikeren sendte deg et fantastisk gave han var bare så travel at han måtte bruke sokken min.
Forundret tørket jeg tårene og stirret på den grå sokken, som nå føltes så mye mer spesiell. Hver eneste morgen etter det lå det faktisk en liten sjokoladebit nedi sokken, og jeg storestolt delte hemmeligheten med de andre barna i barnehagen. Flere av dem så ut som de ønsket seg en magisk sokk selv.
Årene gikk, og etter hvert oppdaget jeg hvordan det egentlig hang sammen, men jeg var aldri sint på bestefar for den lille hvite løgnen. Tvert imot, jeg ble rørt over all kjærlighet og omtanke han la ned bare for å gjøre meg glad.
Da jeg ble voksen og var ferdig på universitetet i Oslo, fikk jeg en god jobb men jeg glemte aldri bestefar. Vi fortsatte å bo sammen, også da jeg fikk min egen familie. På min siste bursdag følte jeg det var min tur til å gi noe magisk tilbake. Jeg ga ham en ullsokk med et grønt eple brodert på. Bestefar lo høyt av glede og lovte at det nå ville dukke opp et magisk eple i sokken hver dag.
Den magiske forbindelsen mellom oss har aldri forsvunnet. Den er fylt av kjærlighet, takknemlighet og små magiske gaver, både store og små, som gjør livet vårt til noe helt spesielt.
