Pappa er ikke noe dårligere enn mamma
Den andre mannen til Signe traff hun på en frivilligleir, der de beskyttet reirene til sjeldne fugler fra kjipe folk som tok eggene. Hun tok med seg ti år gamle sønnen sin, Emil.
Henrik var drivkraften bak hele prosjektet en skikkelig entusiastisk biolog med lidenskap for alt han gjorde. Han organiserte de spesielle turene sammen med sin barndomsvenn, det var både et avbrekk og en liten ekstra inntekt.
Tre dager etter ankomst sklir Signe på våte svaberg og vrikker ankelen. Det viste seg at Henrik ikke bare kunne identifisere fuglesang, men også var lege. Han la på en stram bandasje, bar henne helt til teltet og passet på henne hele uken som om hun var datteren hans.
Mens Emil ivrig hjalp forskerne, skjønte de voksne etter hvert at det oppsto noe mer mellom dem. De holdt seg likevel ganske tilbake begge hadde negative erfaringer bak seg, og det var ikke bare å gi seg hen til sommerfugler i magen.
Etter ferien kastet Signe seg inn i jobb og forsøkte å glemme det hun trodde bare var en sommerflørt. Henrik trodde det samme, men to uker senere lette han allerede etter adressen hennes online…
Et halvt år senere flyttet de sammen. Etter et år giftet de seg.
Henrik gikk helhjertet inn for papparollen han hadde alltid ønsket seg barn, men hadde aldri hatt tid før. Emil, som hadde vokst opp med mamma og mormor, ble fort veldig glad i stefar og begynte nesten straks å kalle ham pappa. De kjøpte en romslig leilighet med utsikt over en park i Oslo og begynte å planlegge et barn sammen. Signe hadde alltid drømt om en datter, og nå ville Henrik det samme. De visste allerede hva hun skulle hete Vilde. Alt virket perfekt.
Så kom tvillingene sammen med Vilde fikk de også en gutt, han kalte de Marius. Signe forsvant ned i en hverdag av bleier, grøt og våkenetter. Hennes mamma hjalp til så godt hun kunne med småungene. Henrik tok ny jobb i et stort farmasøytisk konsern for å kunne forsørge den voksende familien. Den jobben betydde lange reiser og masse rapporter. Snart tok han seg i å ikke orke tanken på å komme hjem til småskrikende babyer og en utslitt kone som ikke lenger hadde ork til et vettugt samtaleemne.
Han følte: forsørgeren har krav på sitt eget rom og god hvile. Signe mente at barna var et felles ansvar, og at mannen burde gjøre sin del hjemme også. De kranglet stadig mer og drev lenger fra hverandre, det endte ofte i diskusjoner om hvem som skulle gjøre hva.
En slags redning kom da de fikk barnehageplass. Tvillingene hadde ikke fylt tre enda da Signe kunne gå tilbake til jobben som interiørdesigner. Emil ble en ordentlig hjelpende storebror hjemme. Spenningen i familien la seg litt men bare litt.
To år etter ble Henrik forelsket. En ny kollega, like engasjert i jobben som han hadde vært. Etter å ha vært utro gikk han rett hjem og tilsto alt til Signe han mente det var best å gå hver til sitt.
Jeg lover at jeg alltid skal hjelpe deg og barna. Vi finner nok en løsning på bolig det nærmeste året. Men akkurat nå må du ta med barna og flytte til mora di. Jeg ordner skilsmissen.
Synes du ikke det er litt rart? Vi kjøpte jo leiligheten sammen nettopp fordi vi skulle ha stor familie? sa Signe rolig.
Ikke gjør dette vanskelig! Jeg foreslår jo en ryddig løsning! utbrøt han.
Jeg må tenke litt, svarte hun like rolig.
Hun tenkte i en uke, og kom tilbake med en avgjørelse:
Du har forelsket deg i en annen. Det skjer. Men barna er ikke bare mine, de er dine også. Og de kommer alltid til å være våre, ikke sant? Jeg kommer ikke til å dele opp leiligheten med deg, selv om jeg har full rett bo der med din nye kjæreste om du vil. Men vi deler på foreldreskapet. Jeg tar med meg Emil og Vilde. Marius blir hos deg.
Henrik måpte.
Har du klikka? Jeg kan da ikke oppdra en liten unge helt alene! Jeg jobber jo! Barnet trenger jo moren sin!
Gjør det? Signe så overrasket ut. Det var jo så viktig for deg å få egne barn og en ordentlig familie. Nå har du sjansen. Jeg jobber jeg også, har du glemt? Du skal få bygge et nytt liv, og jeg står igjen med tre unger? Nei, kjære, vi får dele dette litt mer rettferdig. Ta ansvar for minst ett barn. Det er bare rettferdig.
Det ble full krangel.
Henrik slamret med døra og spredte historien til venner og slektninger. Alle var lamslåtte. Folk ringte Signe, ba henne om å revurdere, noen gikk faktisk så langt som å si at hun var hjerterå. Til og med moren hennes sa at hun aldri kunne tilgi henne. Men Signe sto på sitt: «Hva gjør pappa til noe dårligere enn mamma? Han elsker barna og Marius har for lengst sluttet med pupp, han er veldig selvstendig.»
Henrik, satt ut og kraftig presset, ga til slutt opp. Hans egen mor nektet å passe barnebarnet grunnet helse. Den nye kjæresten, da hun så hverdagene til en alenepappa, trakk seg unna etter tre uker. Det å håndtere andres barn inngikk ikke i hennes fremtidsplaner.
***
Det gikk tre måneder.
En kveld kom Signe for å hente Emil, som hadde vært hos pappa. Henrik åpnet døra, stua var nyvasket, det luktet havregrøt, Marius satt på gulvet og bygde lego.
Henrik så sliten ut, men rolig.
Kom inn, sa han lavt.
Emil løp for å finne tingene sine, de voksne ble stående på kjøkkenet.
Vet du, sa Henrik og kikket ned i bordet, de første ukene hata jeg deg. Jeg trodde du hevna deg maksimalt. Men så ble jeg kjent med Marius på ordentlig. Han elsker tomater og appelsiner. Er livredd for støvsugeren. Han digger lego. Han snorker så morsomt når han sover. Og han sovner kun hvis noen klør ham på ryggen.
Han møtte blikket hennes og sa:
Jeg har blitt pappaen hans. Helt på ordentlig. Ikke bare i helgene, men hver bidige dag.
Signe sa ingenting.
Jeg kommer ikke til å si unnskyld for hvordan det ble. Men jeg takker deg, han nikket løst mot sønnen. For oss.
Jeg visste det, sa Signe stille til slutt.
Hva visste du? At jeg kom til å klare det?
Ja, det var jeg ganske sikker på. Men viktigst jeg tvilte aldri på at du kom til å elske ham. På ordentlig. Vi har alltid vært noen alt-eller-ingenting-mennesker, Henrik. I kjærlighet, jobb og visst også som foreldre.
Så var det hevn, det du gjorde?
Hun smilte og svarte på vei ut av kjøkkenet:
Nei. Dette var min eneste sjanse til å få tilbake den mannen jeg en gang falt for. Jeg tror faktisk jeg klarte det.
Og hun dro lot ham stå igjen i den tause leiligheten sammen med sønnen deres. Og for første gang på lenge forsto de begge at selv om ekteskapet var slutt, så var det likevel noe igjen av familien deres på sitt sære og underlige vis.
