Tilbakekomsten
Mari følte seg dårlig allerede ute på perrongen.
Hun rakk så vidt å løpe bort til søppelkassen, og sto nå bøyd over den, mens det dyre kåpet ble skitnet til mot det iskalde jernet…
Går det bra med deg, frøken? kom det med en varm, lokal dialekt.
La meg være…
Mari rettet seg opp. Rundt henne strømmet folk forbi i dunkåper, med store handleposer og nett fulle av poteter, stumme og tause som i en stumfilm.
Lukten av diesel, billig tobakk og den særegne innestengte provinsduften lå tungt i luften. Det luktet alltid slik her. Alltid.
Hun hatet denne byen. Hatet med en ren, steril forakt, slik bare en som hadde rømt herfra for femten år siden og gjort alt for å glemme veien tilbake, kan gjøre.
Telefonen vibrerte.
Pappa.
Mari, hvor er du? Jeg står med bilen og venter på deg.
Jeg tar drosje, svarte hun kort. Ikke kom og hent meg. Gi meg adressen til sykehuset.
Mor er ikke på sykehuset. Hun ble skrevet ut i går. Blodtrykket falt, de sa hun skulle behandles hjemme. Jeg kommer og plukker deg opp…
Hjemme?! Mari kjente kjevene strammes. Så jeg har reist helt hit for ingenting?
Nei, kjære, ikke bli sint. Mor har gledet seg slik. Hun har baket boller.
Boller? Å herregud…
Hun la på.
***
Huset hvor hun hadde vokst opp, virket enda mindre enn hun husket.
Mari sto i oppgangen og så på den slitte døren, trukket med kunstlær. Nabokatten strøk seg allerede inntil beina hennes og la igjen hvite hår på støvlene. Det luktet kål, katt og noe søtt. Slik hadde det alltid luktet. Alltid.
Hun gikk inn uten å banke.
Mor satt på kjøkkenet. Liten, gråhåret, iført en utvasket morgenkåpe med nattkjolen stikkende ut under.
Da hun så Mari, slo hun hendene sammen, ansiktet fylt av både lykke og skyld, og et stikk av bitterhet gikk gjennom datteren.
Marikken min! Jenta mi! Jeg trodde du kom senere…
Jeg ba deg om ikke å lyve. Mari tok ikke av seg støvlene, men ble stående i gangen. Vet du at jeg holder på å miste en kontrakt? Jeg tok nattoget for å besøke deg på intensiv, og så… baker du boller?
Mor sank sammen. Armene falt.
Unnskyld, Mari. Jeg ville ikke uro deg. Blodtrykket, ja, men… å, så jeg har savnet deg…
Det heter å lyve, sa Mari og sparket av seg støvlene, slengte dem i et hjørne. Greit. Hvor har du blodtrykksmåleren? Så måler vi, så drar jeg på hotell. Jeg sover ikke her.
Vær så snill, jenta mi…
Mamma, doskålen lekker, radiatorene er lunkne, naboene banner så veggene rister. Jeg klarer ikke å være her. Fysisk klarer jeg det ikke.
Hun gikk ut på kjøkkenet og satte seg. På bordet sto en tallerken dampende boller, gyldne og varme. Mari brydde seg ikke med et blikk.
Blodtrykksmåleren?
Mor hentet den lydig frem. Gammel, mekanisk, med en sliten gummipære.
Hva er dette for noe? Mari rynket på nesen. Hadde du ikke råd til en skikkelig? Jeg sendte deg jo penger.
De satte jeg inn på sparekontoen din. Til deg. I tilfelle noe.
Kjære vene…
Mari pumpet opp trykket. Tallene danset for øynene.
160 over 90. Spiser du salt med skje?
Nei, bare litt…
Jeg kjøper noen ordentlige tabletter til deg i morgen. Og ny apparat. Nå er jeg sliten. Hvor kan jeg ligge?
Mor ble ør, fór rundt for å stelle i stand. Mari så ut av vinduet på de grå blokkleilighetene og tenkte bare én ting: «Ikke bli værende. Bare å komme seg av sted igjen i morgen».
***
Mari fikk ikke sove den natten.
Sovesofaen var for kort, fjærene gnagde i ryggen, gjennom veggen skreik og bante naboene til det endte i slåsskamp og kvinneblikk. Hun lå og stirret opp i taket. En sprekk gikk over den hvite malingen. Hun husket den fra barndommen. Da syntes hun sprekken lignet lyn. Nå minnet den henne bare om at huset falt fra hverandre.
Utpå morgenen duppet hun av. Hun drømte at hun var liten, og de gikk sammen på torget, hun og mor. Mor kjøpte et varmt bolle med eplemos til henne, drysset med melis, og Mari var verdens lykkeligste.
Hun våknet av at hun gråt.
Tårene trillet, og hun klarte ikke å stoppe dem. Hun lå og gråt stille, tørket ansiktet med lakenet.
Ved siden av var det blitt stille. Bare klokken tikket, den gamle, som mor hadde lovet å kaste hundre ganger.
Mari? Morens stemme trengte inn. Du sover vel?
Nei, svarte Mari hest.
Du har fått besøk…
Hvem?
Vet ikke helt. Ei jente. Hun sa hun heter Ingrid. Husker du henne?
Mari satte seg opp. Ingrid? Hvilken Ingrid?
Hun dro på seg morgenkåpen og gikk ut.
Der, i gangen, sto Ingrid. Samme Ingrid som hun hadde vært bestevenn med på barneskolen. Hun som Mari hadde forlatt uten et ord, da hun dro til Oslo.
Ingrid så nesten ikke forandret ut. De samme lyse håret i hestehale, smilehullene i kinnene. Bare øynene hadde blitt mattere, mørke ringer lå under.
Hei! sa Ingrid. Moren din sa du hadde kommet. Jeg tenkte jeg skulle stikke innom. Femten år allerede.
Mari ble paff. Hun ville si noe spisst, som: «Hvordan fant du meg?» eller «jeg har annet å gjøre», men skjønte plutselig at hun ikke klarte.
Kom inn, sa hun bare.
De slo seg ned på kjøkkenet. Mor forstod at hun var i veien og gikk til naboen. Ingrid drakk te med begge hender rundt koppen.
Jeg er gift nå, sa hun, datter på sju, Nora. Hun begynner på skolen til høsten.
Så koselig, nikket Mari.
Og du da? Er Oslo bra?
Helt greit.
Gift?
Var.
Hvorfor ble det sånn da?
Mari trakk på skuldrene. Hun ville ikke fortelle at mannen hadde forlatt henne for en annen. At leilighet, bil og karriere ikke var varmende nok. At hun var alene. Helt alene.
Vi passet ikke sammen, sa hun.
Ingrid nikket. Stilte ikke flere spørsmål. Men så kom det stille:
Jeg har tilgitt deg, vet du.
For hva? Mari så forvirret på henne.
Du dro. Ikke et ord, ikke en telefon. Vi var jo nesten som søstre, alt fikk vi med oss sammen. Først gråt jeg, så var jeg sint, så skjønte jeg… det måtte kanskje bare være sånn. Du fant din vei, jeg min. Nå sitter vi her med te. Jeg er bare glad for å se deg igjen.
Mari kjente tårene presse på og vendte seg mot vinduet.
Jeg var dum. Unnskyld.
Det går så bra, smilte Ingrid. Slik blir det noen ganger.
De pratet helt til kvelden. Ingrid fortalte om mannen (jobber på fabrikken, drikker, men er snill), om Nora (kunstner, tegner på veggene), og om hvordan livet går. Mari kjente at hun faktisk lyttet. Oppriktig.
Du, sa Ingrid da hun skulle gå, kom til oss på middag i morgen. Jeg lager fårikål. Nora får møte deg.
Kanskje…
Ja, gjør nå det. Moren din sa du blir til onsdag. Da kan vi mimre sammen.
Mari nikket.
***
Neste dag gikk Mari til apoteket.
Hun måtte kjøpe medisiner til mor, et ordentlig blodtrykksapparat, og litt annet viktig. På vei gjennom byen la hun merke til at byen egentlig ikke var så ille. Trærne sto rimdekte, barn med akebrett, gamle damer på benkene. Vanlig liv.
På apoteket var det kø. Mari stilte seg bakerst. Foran henne sto en eldre dame i gammel dunjakke med en nettpose med mat, tungpustet og nervøs.
Går det bra med deg? spurte Mari.
Det ordner seg, kjære. Hjertet verker bare litt, skal kjøpe medisin nå.
Mari så nøyere på henne. Kvinnen var gråblek, med blå lepper og svette i panna.
Sett deg ned, sa Mari vennlig. Jeg kjøper for deg. Hva trenger du?
Litt nitroglyserin, jenta mi. Takk, snille du.
Mari kjøpte pillen, ga henne, og damen tok den og hvilte noen minutter til hun følte seg bedre.
Takk, vakre deg! Du er ikke fra disse traktene, er du vel?
Jo da, svarte Mari plutselig, jeg er født her.
Hun gikk ut fra apoteket og smilte.
***
Om kvelden gikk Mari hjem til Ingrid.
Ingrid bodde i en gammel bygårdsblokk, femte etasje uten heis. Mari gikk opp den slitte trappen og tenkte: «Herregud, hvor har jeg blitt bortskjemt».
Likevel irriterte det henne ikke i dag.
Døren ble åpnet av Nora tynn, lys og med store øyne.
Er du tante Mari? spurte hun. Mamma sier jeg skal hente deg.
Ja, det er meg, smilte gjesten.
Jeg heter Nora. Kom inn. Det blir fårikål.
Leiligheten var slitt, men koselig og ren. Gamle møbler, falmede tapeter, barnekunst på veggene. Duften av fårikål og boller fylte kjøkkenet.
Ingrid styret ved komfyren.
Mari! Sett deg, jeg dekker på. Nora, hent skjeene.
De satte seg til bords. Mari spiste fårikål og kjente en varme bre seg i kroppen. Det var lenge siden hun hadde spist så godt, lenge siden hun bare hadde sittet slik til bords enkelt og uten fjas.
Tegner du noe, spurte hun Nora.
Jenta så nøye på Mari og nikket:
Du er pen. Jeg skal tegne deg.
Så hyggelig, lo Mari.
Nora hentet tegnesakene og satte seg og tegnet.
Mari drakk te med rød syltetøy og snakket med Ingrid.
Har du barn? spurte plutselig Nora uten å løfte hodet fra tegningen.
Nei, svarte Mari. Det ble ikke sånn for meg.
Hvorfor ikke?
Nora! Ingrid irettesatte.
Det går bra, Mari smilte. Noen ganger blir det ikke slik. Sånn er livet.
Du må ikke være lei deg for det, sa Nora alvorlig, du er fortsatt ung. Det kommer nok for deg også.
Mari lo.
Takk, lille venn.
Nora rakte henne tegningen. På arket var det tegnet en dame i langt skjørt med krone på hodet og blomster rundt.
Dette er deg, forklarte Nora. Du ser ut som en prinsesse, bare litt trist. Jeg tegner en sol, så blir du glad.
Strupen snørte seg for Mari.
Takk, vennen min. Jeg henger den på kontoret mitt i Oslo. Er det greit?
Klart det, nikket Nora. Kommer du tilbake igjen?
Jeg kommer igjen, lovte Mari. Og visste at denne gangen mente hun det.
***
Hun kom sent hjem til mor. Mor ventet oppe.
Hvordan var det, da? spurte mor.
Bra, mamma. Veldig bra.
Mari satte seg ned, tok morens hand. Den var grov, varm, full av aldersflekker.
Mamma, jeg er så lei meg. For alt.
Kjære barnet mitt, hva da?
Fordi jeg… fordi jeg var flau over deg. Over byen. Over meg selv. Trodde jeg var bedre, fordi jeg stakk. Men jeg var ikke bedre. Bare redd.
Mor sa ingenting. Strykte henne over hodet, slik hun alltid hadde gjort.
Du rømte ikke, Mari. Du overlevde. Slik var det her da – enten dro du din vei, eller så gikk du i dass. Du var sterk nok til å reise. Bare ikke glem oss.
Jeg skal ikke glemme, hvisket Mari. Jeg lover.
***
Neste morgen skulle Mari dra.
Pappa kjørte henne til stasjonen. Mor sto på perrongen, liten og grå i den gamle kåpen, og vinket tappert etter henne.
Mari kjente en klump i magen mens hun så ut av vinduet.
Du, sa faren, kom hjem igjen, vennen. Vi blir ikke unge for alltid.
Jeg kommer, pappa. Lover.
I setet fant hun frem mobilen. Der var det melding fra Ingrid: «Kom tilbake! Nora spør når tante Mari kommer neste gang. Hun har blitt så glad i deg».
Mari smilte og la bort telefonen.
Toget begynte å rulle. Utenfor suste grå boligblokker, garasjer og snødekte jorder forbi. Og Mari oppdaget, overrasket, at denne gangen hadde hun hverken hodepine eller kvalme. Hun ville ikke lukke øynene og late som ingenting.
Fra vesken tok hun opp Noras tegning. Brettet den ut. Prinsessen med krone, blomster, og en uferdig sol.
Mari så ut av vinduet. Over jordene steg en stor, ekte sol.
***
En uke senere sendte Mari penger til Ingrid. Uten grunn. Bare for Nora til tegnesaker, kurs, eller hva hun ville.
Ingrid protesterte, men Mari insisterte.
Et halvt år etter dro hun hjem igjen, denne gangen uten å ringe først. Hun kjøpte bare billett og reiste.
De satt sammen på kjøkkenet Mari, Ingrid og Nora. Spiste fårikål og lo og snakket. Og Mari tenkte, dette er kanskje selve lykken. Å være noens viktigste, bare fordi.
