Kjære dagbok,
Når jeg tenker tilbake på barndommen min, kjenner jeg fortsatt det lille stikket av urettferdighet hver gang jeg husker hvordan lillebroren min alltid var i rampelyset hos mamma og mormor. De forgudet ham, han var midtpunktet i alt. Jeg derimot følte meg ofte oversett, alltid i skyggen. Alt det beste havnet hos ham: de fineste lekene, boller, sjokolade, og søte blåbær fra fjellet. Jeg ble stort sett glemt bort, og det var som om de forventet at jeg skulle gjøre alt for hamrydde etter ham, re opp sengen hans og lage frokost. Jeg ble behandlet som en slags hushjelp og skulle stadig springe rundt og ordne opp for ham, og det gjorde meg både såret og sint.
Det plaget meg dypt, særlig fordi mamma selv hadde gått gjennom vanskelige tider med sin tidligere mann. Hun hadde opplevd hvordan det var å bli overkjørt av en mann, og likevel så hun ikke at hun oppdro sønnen sin til å bli like krevende. Hver gang jeg forsøkte å protestere eller hevde meg, ble jeg fort bedt om å være stille. Ingenting forandret seg, og jeg mistet motet litt mer for hver gang.
Jeg husker spesielt det siste året på ungdomsskolen. Da var det eksamenstid og jeg jobbet hardt, men mamma og mormor ringte meg om igjen og om igjen, hvert femte minutt, og insisterte på at jeg måtte slippe alt for å lage mat til lillebror. “Broren din er det viktigste vi har,” sa de. Hans behov kom alltid før mine. Det var overveldende, men på tross av alt fikk jeg gode resultater på eksamen fordi jeg nektet å gi meg.
Da tiden kom for å søke inn på universitetet, begynte mormor til og med å stille spørsmål ved hvorfor jeg skulle ha utdanning. Hun mente det var viktigst at jeg giftet meg, fikk barn og drev en velholdt husholdning. Men jeg klarte ikke gi slipp på drømmen min. Jeg tok utdanning, jeg fullførte alt. Til slutt orket jeg ikke mer, jeg måtte bare bort. Hele ansvaret for lillebror var for mye for meg, og jeg kjente at jeg måtte leve for min egen skyld. Mamma og mormor ble sinte da jeg dro, spesielt fordi mormor måtte si opp jobben for å passe gutten selv.
Å flytte hjemmefra var en tung avgjørelse, men jeg vet at det var riktig for meg. Jeg fortjener mer enn å være en tjener for familien min, og nå er jeg fast bestemt på å skape et liv der min verdi blir sett og respektert. Det er mitt håp at jeg skal finne min egen vei og få muligheten til å leve som et selvstendig menneske med egen lykke, egne mål og frihet til å være den jeg er.
