Vi solgte dere huset. Vi har rett til å bli en uke til, sa eierne.
I 1975 flyttet vi fra bygda til byen. Vi kjøpte et hus i utkanten av Oslo, men fikk oss en overraskelse
Folk på bygda hjalp alltid hverandre, sånn var også foreldrene mine.
Derfor gikk de med på at de forrige eierne kunne bo noen uker i det som nå var vårt hus, mens de ordnet noen papirer.
Disse folkene hadde en enorm og slem hund. Vi ville ikke ha den, for den hørte ikke på oss i det hele tatt. Den hunden husker jeg fortsatt.
Det gikk en uke, så to, og så tre, og de gamle eierne bodde stadig i huset vårt. De stod ikke opp før middag, gikk nesten aldri ut, og det så ikke ut som de vurderte å flytte i det hele tatt. Det verste var hvordan de oppførte seg, akkurat som om de fortsatt var eierne, særlig moren til tidligere huseier.
Foreldrene mine minnet dem stadig på avtalen, men utflyttingen ble bare utsatt gang på gang.
De lot bikkja springe løs uten tilsyn. Den skitnet ikke bare til hagen vår med avføring, men vi torde heller ikke gå ut døra. Hunden gikk til angrep på alle. Foreldrene mine ba dem flere ganger om å holde hunden i bånd. Men hver gang pappa dro på jobb på morgenen, og broren og søstera mi gikk til skolen, var hunden løs i hagen.
Det var faktisk hunden som hjalp pappa med å få kastet disse frekke menneskene ut.
Søsteren min, Ingrid, kom hjem fra skolen, åpnet porten uten å se etter hunden. Det svære svarte beistet la henne i bakken og underet var at hun ikke ble alvorlig skadet. Det gikk mest ut over klærne. Hunden ble til slutt fanget inn og satt i kjetting, men de skyldte på lillesøsteren min hun hadde visstnok kommet hjem for tidlig.
Utover kvelden kokte det. Da pappa kom hjem fra arbeid, tok han rett og slett og lempet den gamle dama ut av huset. Hun rakk knapt få på seg skoene før både datter og ektemann fosset etter ut porten. Alle tingene til de innpåslitne leieboerne ble kastet over gjerdet, og landet midt i gjørma og vannpyttene.
De prøvde å hetse hunden på pappa, men da hunden så det hele ble den redd og gjemte seg i skjulet sitt med halen mellom beina. Den ville ikke være med på oppstyret. En time etterpå var alle eiendelene deres ute, porten var låst, og hunden satt sammen med eierne sine utenfor gjerdet.
Når jeg tenker tilbake, kan jeg nesten ikke tro alt vi opplevde. Men til slutt ble huset virkelig vårt og roen senket seg over oss i utkanten av Oslo.
