Dagbok, 18. mars
Jeg tenker ofte tilbake på barndommen min, selv om minnene er tåkete. Da jeg var fire år gammel, mistet jeg mamma i en tragisk ulykke forårsaket av naboens bil. Pappa tok på seg alt ansvar for å oppdra meg, men jeg så hvordan motgangene tæret på ham, hvordan han ble sliten og gammel før tiden. Pappa ga meg alt han kunne, men etter jeg giftet meg, ble det nesten aldri til at jeg besøkte ham. Livet mitt snurret raskt rundt ny familie og jobb og jeg overlot til mannen min å sende penger til pappa. Men ektemannen min syntes pappa bare var en byrde og nektet å bruke en eneste krone på ham.
Pappa ante ingenting om hvor vanskelig jeg hadde det, om avstanden mellom oss. Han drømte om at jeg skulle støtte ham i alderdommen, men eneste rådet han fikk fra en nabo var å kreve meg for underholdsbidrag. Da vi møttes i retten, ble det et sterkt øyeblikk. Jeg så tårene til pappa og kjente at alt i meg ville sprekke.
«Pappa, var du virkelig så desperat etter å se meg at du drar meg helt hit til tingretten?» spurte jeg, med tårer i øynene.
Han svarte dempet: «Ingrid, jeg hadde ikke råd til å kjøpe brød engang de siste dagene. Jeg håpet du skulle holde ord. Kanskje jeg gjorde noe galt da jeg oppdro deg»
Jeg svarte frustrert: «Du vet at jeg jobber. Mannen min har jo sendt deg penger, og kjøpt mat til deg. Slutt å spille på følelsene mine!» Mannen min blandet seg inn, og støttet meg.
Krangelen raste videre til pappa, med gråten rennende, sa: «Jeg har noe viktig å fortelle deg.»
Jeg snudde meg mot ham, og han begynte å fortelle om en dag hvor mamma fortsatt levde. Han beskrev hvordan mamma en gang fant en pappeske ute i hagen. Oppi lå en liten jente, forlatt ved søppeldunkene, og mamma bestemte seg for å ta henne inn og gi henne et hjem og den jenta var meg. Følelsen av sorg og takknemlighet oversvømte meg, og jeg ba pappa om tilgivelse. Der og da droppet han hele saken mot meg.
Senere, under en samtale, fikk jeg vite at mannen min aldri hadde besøkt pappa, og pengene vi trodde han sendte ble heller brukt uforsvarlig. Skuffelsen og savnet etter alle de tapte årene var så stor at jeg bestemte meg for å forlate ektemannen min og flytte til pappa. Vi fant trøst og glede sammen igjen, og endelig kjenner jeg at familien betyr alt.
