Jeg føler meg nesten utbrent av frustrasjon. I dag røk jeg sammen med mamma igjen, og svigermoren min vil ikke engang ringe meg. Vi er jo egentlig heldige, for vi har to bestemødre, min egen mamma og svigermor men det føles ikke sånn. Heldige er egentlig et sterkt ord, for det føles som om vi bare har navnet bestemor, ikke de faktiske bestemorene vi trenger. Begge bor bare et steinkast unna barnehagen til sønnen vår, men likevel nekter de å hente ham.
Jeg skulle gjerne ha gjort det selv, men arbeidsdagen min slutter ikke før klokka 21, og da er barnehagen stengt for lenge siden. Mannen min klarer heller ikke alltid å hente, for han jobber skift på fabrikken akkurat som nesten alle andre i byen vår. For oss som jobber sånn, har kommunen ordnet en langtidgruppe i barnehagen, hvor barna kan være helt til klokken 22. Men det koster ekstra, og det gjør et merkbart innhugg i familieøkonomien. Spesielt fordi begge bestemødrene er friske og rask.
Mamma jobber til klokka 18, og hun går forbi barnehagen hver dag, men insisterer på at hun må prioritere sitt eget liv nå. Etter skilsmissen fra stefar ønsker hun å leve for seg selv hun forteller meg hele tiden at hun trenger ro og ansiktsmasker for å se ung ut. Helgene er alltid fylt opp med kino, museum, og treff med venninner. Sønnen min får bare være med når det passer, kanskje en sjelden lørdag, og ender da ofte med å sitte stille foran TV-en og forstyrre den viktige roen hennes. Hun har aldri noe imot å gi råd om oppdragelse, men hun vil ikke ta del i det praktiske.
Så er det svigermor, Laila det er en hel annen historie. Hun har aldri jobbet og har fire barn med maks tre år mellom seg. Mannen min er den eldste. Trodde hun var den perfekte hjelpebestemor for barnebarnet, men nei. Hun sier at hun er ferdig med småbarn og har altfor mye husarbeid: matlaging, vasking, klessvask, møte alle hjemme fra jobb, rydde, og så putte folk til sengs. Og dette selv om de to yngste sønnene er henholdsvis atten og tjueto voksne karer som ordner seg selv. En gang hentet hun sønnen min, men var så sur etterpå over alt hun ikke rakk den dagen. Hennes beskjed var klar: Du har født ditt barn for deg selv, ikke for meg. Så du får ordne deg på egen hånd. Vi kan visst ikke regne med mer hjelp fra henne.
I en periode var jeg heldig, for den andre barnehageassistenten likte å ha sene vakter, mens jeg tok de tidlige. Men nå har hun sluttet, og isteden får vi inn tante som absolutt ikke vil jobbe kveld, så vi må betale ekstra for den sene gruppen igjen. Dette spiser opp budsjettet vårt. Jeg blir så opprørt over bestemødrenes hykleri ved enhver bursdag eller høytid kommer de med gaver og snakker varmt om barnebarnet, om hvem som kjøpte den beste gaven, men sannheten er at det vi virkelig trenger er ikke ting, men reell hjelp.
I dag måtte jeg ringe mamma og nesten trygle om å hente sønnen min fra barnehagen, for vi har ikke råd til den sene gruppen. Det er ingen hjelp å få fra foreldrene våre verken økonomisk eller praktisk. Svigermor sier hun ikke kan hjelpe økonomisk heller, fordi alle guttene hennes spiser så mye at pengene går kun til mat. Jeg aner ikke hvordan vi skal komme oss ut av dette. Så snart vi har betalt for mat, klær og de mest nødvendige utgiftene, må vi likevel betale ekstra for barnehagen. Jeg lurer sterkt på hvordan vi kan nå inn til bestemødrene våre, få dem til å bidra ikke med kosedyr, men med ekte støtte.
