Sønnen min hadde bodd sammen med Ingrid i omtrent ett år, men vi hadde aldri møtt foreldrene hennes. Det syntes jeg var rart, så jeg bestemte meg for å undersøke nærmere.
Jeg har alltid vært opptatt av å lære sønnen min respekt, særlig for kvinner bestemor, mor, kone og datter. For meg er det den viktigste egenskapen en mann kan ha: å vise respekt. Sammen med mannen min har vi gitt sønnen vår en god oppdragelse og alt han trengte for å klare seg i livet. Vi ønsket ikke å hjelpe ham med alt, men vi kjøpte likevel en liten toroms leilighet til ham. Han jobbet jo for å forsørge seg selv, men hadde ikke råd til et eget hjem enda.
Vi ga ham ikke leiligheten med det samme, vi sa ham ikke engang at vi hadde kjøpt den. Grunnen var enkel: Sønnen vår bodde jo sammen med kjæresten sin. At han hadde bodd hos Ingrid så lenge uten at vi kjente foreldrene hennes, gjorde meg bare mer nysgjerrig.
Senere fant jeg ut gjennom en venninne at Ingrids mor tidligere var nabo hos henne. Hun fortalte meg noe som gjorde meg urolig. Det viste seg at moren hennes en gang kastet mannen ut da han begynte å tjene litt dårligere, men det stoppet ikke der. Etterpå ble hun sammen med en gift, men velstående mann. Og Ingrids bestemor hadde visst også vært sammen med en gift mann. Hun tvang i tillegg datteren og barnebarnet sitt til å jobbe på feriehuset hans, med gårdsarbeid og alt som fulgte med.
På grunn av dette hadde sønnen min opplevd flere ubehagelige møter med sin kommende svigermor. Men det som uroet meg mest, var hvordan moren og bestemoren stadig forsøkte å snu Ingrid mot faren sin.
Det var tydelig at Ingrid var knyttet til faren, men disse to kvinnene risikerte å ødelegge forholdet deres. Og som om alt annet ikke var nok, hadde Ingrid bestemt seg for å slutte på skolen. Hun mente det var mannens ansvar å forsørge familien, noe jeg jo er enig i til en viss grad. Jeg har alltid forberedt sønnen min på det, men man vet aldri hva livet bringer. Hva om noe går galt hvordan kan hun da støtte sin egen familie? Forresten overførte jeg leiligheten tilbake til mitt navn, for som vi sier i Norge, “man vet aldri hvor haren hopper”. Alt som eies før ekteskap deles tross alt ikke ved skilsmisse, men Ingrid er så smart at hun fort kan la min «gentleman» sitte igjen med bare skjorta.
Livet lærer oss: Det er viktig å se bak fasaden til mennesker vi slipper inn i familien. Å sørge for trygghet og støtte for barna våre, også når de blir voksne, er en livslang oppgave. Vær åpen, men tro ikke blindt og husk alltid å handle med hjertet, men også med kløkt.
