Jeg og kona mi hadde nylig tatt opp boliglån for en lekker leilighet i et nytt og nesten drømmeaktig boligområde, hvor kraner og stillaser dalsdanset rundt som metalliske fugler i tåken. «Vi må vie den!» begynte bestemoren min å insistere straks, stemmen hennes ekkoet gjennom rommet som en bjelle i et dalføre. «Ingen har bodd her før, og hvordan kan man bo et sted uten Guds velsignelse?» Mamma var enig og sa: «Klart vi må, man tør ikke risikere ulykker og sorg. Vi trenger lykke, glede og velstand her i vårt nye hjem».
Vi var nølende, men lot oss rive med. Et ritual føltes nesten som å danse med fjellvettreglene selv, umulig å si nei til.
«Det er nødvendig,» sa bestemoren min bastant. Så, på den avtale dagen som så ut til å flyte i en slags tidevann av blått lys utenfor ringte det på døra vår. En prest stod der, skjeggete og bærende på en enorm sølvkors rundt halsen, med et røkelseskar og en falleferdig lærveske i hendene. Han så ut som han hadde steget ut av en frosttåke, og han delte ut stearinlys til oss alle, ett etter ett, med en høytidelig bevegelse.
«Mine kjære,» proklamerte presten, stemmen hans drysset over oss som snøfnugg i desember, «tenn lysene og følg meg i stillhet.» Vi lystret, fulle av blandede følelser, som om vi gikk inn i et eventyr man bare hører om i gamle folkeviser.
Men idet pappa forsøkte å tenne sitt lys, spraket det bare og sendte opp tynne røkskyer som forsvant i taket som bortkomne tankespor. Han prøvde igjen og igjen, men flammen nektet å treffe veken. Det var som om lyset selv nektet å våkne i dette hjemmet. Presten så plutselig urolig ut, pakket tingene hastig og stappet alt i veska si med raske, drømmeaktige bevegelser.
«Skynd dere ut, fort, noe uhyggelig finnes her,» sa han lavt, stemmen hans var en frossen vind langs veggene våre. Med en brå bevegelse snudde han seg, røkelsen dinglet og drysset aske, og han forsvant ut av døren vår så raskt som nordlyset glir over himmelen.
«En underlig prest og et enda merkeligere lys,» mumlet kona mi undrende. Hun pekte på hvordan prestens eget stearinlys brant med en stødig flamme nå, langt inne i natten uten oss.
«Kanskje han bare var i feil humør for ritualet,» spøkte mamma, stemmen hennes lyste svakt som en gatelykt under regn.
«Han prater mye, men løper av gårde til slutt. Jeg tipper han bare savnet dekning på mobilen,» tenkte jeg, prøvde å le litt av alt det absurde. «Hvor skulle vi egentlig rømme? Vi er redan bundet til dette stedet, lånet vårt varer lenger enn de fleste sommere.»
«Skal vi bli værende, eller prøve å finne en annen prest?» Bestemorens stemme fløt gjennom rommet, som en strøm fra et annet univers. Vi ble stående, halvt våkne og innestengt i et boligstrøk hvor lydene hadde begynt å blande seg med drømmer, usikre på om vi allerede hadde flyttet inn i en virkelighet tynn som vår egen pust.
