Når det holdes et bryllup i familien, ligger det en spenning og glede i luften hos alle. Ekteskapet fyller oss med forventningsfulle følelser og lykke.
Likevel ser ofte folk på tingene fra kun én vinkel, som om alt bare har én side, selv om selv en mynt har to.
Jeg sier ikke at ekteskap er noe fryktelig. Men det er fortsatt mange kvinner som tror at lykken kun finnes i det å gifte seg og stifte familie. Altfor ofte forstår ikke unge jenter hva det egentlig vil si å være gift eller hva det krever.
For mange er planen kun å gifte seg, og så skal alt annet ordne seg.
La meg dele min historie. Jeg hadde alltid trodd at hvis jeg giftet meg med mannen jeg elsket og vi fikk barn sammen, da ville jeg bli verdens lykkeligste kvinne.
Men dessverre brakte ekteskapet med seg mange nye problemer. Vi hadde ikke engang begynt å spare penger til en bolig da jeg fant ut at jeg var gravid. I dag koster det utrolig mye å få barn i Norge.
Selv om vi var overlykkelige for at jeg var gravid, ble det tøft. Mannen min jobbet med sitt eget lille firma, mens jeg var hjemme i foreldrepermisjon og kjente på en konstant økonomisk uro. Jeg tenker ikke bare på det å spare til boligmorsrollen var også tung for meg. Sønnen min var urolig og mye syk, og jeg fikk knapt sove. Nerven min var i helspenn, og iblant følte jeg at jeg ikke hadde kontroll på meg selv. Flere ganger var jeg på nippet til å bare rømme. Det er ikke alle kvinner som har det i seg å bære hele ansvaret for en familie på sine skuldre.
Jeg skulle ønske jeg hadde forstått det tidligere. Gutten min var to år da mannen min mistet firmaet. Han falt ned i en dyp fortvilelse. Og der det er fortvilelse, er det ikke uvanlig at det følger noen glass akevitt. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte ta styring. Jeg fikk sønnen min inn i barnehage og tok to heltidstillinger. Jeg jobbet dag og natt for at vi skulle klare oss, mens mannen min lå i sengen, full. Noen ganger føltes det så tungt at jeg ville skrike. Hadde jeg vært alene, hadde jeg klart megbåde med pengene, utmattelsen og det psykiske.
En dag ringte jeg svigermor og ba henne snakke med sønnen sin, få ham på beina igjen. Det er ikke vanlig at en mann bare gir opp på denne måten. Jeg åpnet hjertet mitt for henne, sa rett ut at dette var for tungt, og at jeg var ved bristepunktet.
Jeg håpet hun ville støtte meg, si noen trøstende ord. Men det hun svarte, knuste meg innvendig: “Du er ikke alene om å ha det vanskelig. Men du er kvinnedu må tåle det, for det passer seg ikke at en kvinne er svak.”
Hun sa at det er kvinnen som limer familien sammen, så man skal holde kjeft når man vil skrike, og tørke tårene før noen ser det. Uansett hva som skjer, skal man bite tennene sammen og fortsette. Ikke klag!
Ærlig talt, det var som om ordene hennes stakk meg som en kniv rett i hjertet.
Hun er kvinne selvhun vet hvor tøft det er. Hennes egen ektemann er lat, men i stedet for å støtte hverandre, sier hun at jeg bare må lukke øynene og tåle alt. Men hvor lenge skal man tåle? Vi har bare dette ene livet, og det må jo leves med glede. At vi møter hindringer er greit, men ikke slik. En kvinne fortjener å være glad og elsket.
