12. oktober
Bussen humret stille bortover Torggata i regnværet. Jeg satt tett inntil vinduet, og forsøkte å la blikket flyte ut over de våte fortauene og vannpyttene. De andre passasjerene satt spredt rundt, hver i sin egen verden, stort sett uten å se på hverandre.
På Jernbanetorget kom en uteligger på bussen. Han var sikkert ikke mer enn femti, men så ut som han bar et helt liv på skuldrene. Lukten av uvasket klær og regnvåt ull spredte seg raskt, og flere flyttet seg litt unna. Han var uryddig, skitten og sliten.
Kjære folk, kan noen hjelpe meg, bare litt til mat? Jeg har ikke fått i meg brød på tre dager, mumlet han lavt.
Noen så vekk, andre gravde forsiktig i lommene etter noen kroner. Jeg kjente det stakk litt i magen over blikkene han fikk.
Plutselig reiste en mann seg i den andre enden av bussen. Han var velfrisert, ren og kledd i mørk dress. Har du ikke penger til mat, burde du jobbe! Hvor lenge kan du leve på andres penger? Jeg mistet jobben i dag, men jeg tigger ikke. Jeg har også boliglån! Han nesten ropte det.
Den hjemløse så ned mot skitne hender, flau og taus. Så famlet han i jakkelommene, trakk fram noen krøllete sedler og mynt, og rakte mot mannen i dress.
Ta dette, du trenger det mer enn meg. Nordmenn er snille, noen vil hjelpe meg, smilte han nesten unnskyldende.
Han svingte av på neste stopp, klar for å gå ut i regnet igjen. Mannen i dress jogget etter ham, pengene i hånden, bønnfallende om å få levere dem tilbake. Hele bussen ble stille og fulgte scenen gjennom regntunge vinduer.
Ute ved døra ble de stående. Mannen i dress forsøkte å forklare poenget sitt, men uteliggeren lo varmt og ristet på hodet.
Livet er godt, egentlig. Det finnes mange gode mennesker i denne verden. Man må bare lære seg å glede seg over små øyeblikk, sa han tankefullt.
Dressmannen stod igjen, helt stille. Tårene strømmet, han omfavnet de krøllete pengesedlene hardt, tydelig rørt. Jeg kjente noe mykne inni meg. Denne hendelsen kommer jeg til å bære med meg lenge.
