Mor og søster får alltid førsteplass hos mannen
Liv, nok er det på tide å slutte å late som du er ulykkelig. La oss snakke rolig og få orden på ting.
Uansett hva du tenker deg, kan jeg love deg at ingenting alvorlig har skjedd. Vi er jo ikke lillesinn som trenger å krype under et teppe
Stemmen til mannen bak barnerommets dør fikk Liv og tiåringen Sondre til å kikke på hverandre og riste på hodet samtidig.
Jeg hater ham fordi han hele tiden vender alt på hodet, så det føles som om vi bekymrer oss for spøkelser.
Og så blir vi så såre, uten å vite det selv, tenkte gutten som i sinnet gjengav Livs tanker.
Liv nikket til sønnen, satte seg mer komfortabelt i sofaen og skjøt inn øretelefonene for å blokkere den myke, men kritiske tonen som kom fra gangen.
Det var den stemmen som en gang fikk henne til å forelske seg i Voldemar. Hun trodde mannen kunne løse enhver konflikt med diplomati.
Bare hennes idé om diplomati var at det betydde å bøye seg for egne interesser, å fremstille motparten som en hysterik, en dumling eller en umoden person akkurat det hun måtte understreke.
Hvis hun kunne tåle de små knepene for barnets skyld, ville hun aldri la ham behandle sønnen på samme måte. Dagen før Sondres bursdag viste Voldemar at han ikke engang verdsetter sin egen sønn.
Liv ble ofte oversett til fordel for mor og søster, og man kunne forklare alt med en det er bare tradisjon eller en mor, mange barn, en kvinne. Men slik behandling av egen sønn var uakseptabelt, selv for den tålmodige og ettergivende Liv.
De hadde avtalt Sondres bursdag allerede en måned i forveien. De hadde reservert et bord på den lille restauranten i Oslo med en fin lekeplass, invitert de tre beste vennene hans med familier, og ordnet både meny og bestilt kake.
Hva kunne gå galt? I verste fall kunne en venn bli syk og ikke komme, noe som er trist, men forståelig, og ingen ville klage. I enda verre fall kunne bursdagsbarnet selv bli syk, og de måtte kanskje droppe reservasjonen og gi kaken til vennene. Men Sondre er robust, og han ble frisk som en fisk. Alle vennene ringte tidlig om morgenen og bekreftet at de kom punktlig.
Mens resten av familien klargjorde seg i passende antrekk, ringte søsteren Voldemar, som umiddelbart begynte å skifte til «ikkehøytidelige» klær.
Hvorfor tror du du har rett til å bestemme? kunne man høre Livs stemme, om man kjenner historien deres.
I Voldemars liv var rangordenen klar: mor, søster og så Liv, i synkende betydning. Ikke første gang hadde Liv sett ham bruke fridagen på å hjelpe mor på hagen eller gå i butikk sammen med henne. Når mor ikke trengte hjelp, kom søsteren med krav om brorens arbeidskraft i huset.
Da Liv først møtte Voldemar, så hun hans hengivenhet mot familie som et godt tegn. En mann som behandler mor med respekt, vil da også behandle kona med respekt, tenkte hun. Det viste seg å være feil. Mens voldemars tid ble brukt på å tjene slektningene, dryppet kraner, knirket dører og samlet seg andre «mannlige» oppgaver i hjemmet. Til slutt måtte Liv, etter å ha spytt på evige løfter om å «gjøre det i morgen», hyre håndverkere.
Voldemar slapp opp da han skjønte at ingen kom til å mase mer på ham. Liv ble vant til at han ofte var fraværende og fant til og med glede i ensomheten. I det siste klaget han ofte over at Liv var kaldere og mer likeglad med hans tilstedeværelse eller fravær.
Liv hadde allerede lært seg at han ikke var der, så hvorfor skulle hun gå i gang når han plutselig dukket opp? Hun foretrakk å trekke seg tilbake, strikke et skjerf eller se på favorittkomedien; det var bedre for sjelen enn et krangel.
Men da han en dag skulle gå til søsteren sin på Sondres bursdag, klarte ikke Liv å holde seg. Voldemar kom med den mest oppriktige unnskyldning om at søsteren trengte hjelp med flytting, og at bursdagen kunne flyttes til en annen dag. Hvor viktig er egentlig en bursdag for en tiåring?
Liv hevet stemmen for første gang over ham. Hun ropte fra dypet av seg og ga ham en uke på å innse sine feil og finne en måte å rette opp på.
Sannheten var at denne uken ga henne tid til å tenke og forberede seg mentalt på det som måtte komme. En skilsmisse var for henne en tung og vanskelig prosess, på et ubevisst nivå nesten uakseptabel. Hadde hun vært mer impulsiv, ville hun ha kansellert ekteskapet allerede etter bryllupsnatten, da Voldemar satt på telefonen med moren, fordi hun kjente seg ensom…
Liv satte seg på perrongen ved stasjonen, alene og kjedelig, og tenkte at hun ikke trengte å være alene når ektemannen faktisk var borte. Men hun tilgav ikke Sondre sin far. Etter at han hadde brukt hele uken på å prøve å forklare både henne og Sondre hvordan de var feil, leverte hun i siste ende inn papirer om skilsmisse og flyttet Voldemar fra den felles leiligheten til morens hus.
De neste åtte årene så hun ham knapt. Han betalte barnebidrag, men dukket opp kun én gang i året på Sondres bursdag, og ofte ikke på selve dagen han mente at en gratulasjon «senere, om noen uker» var greit.
Sondre mistet raskt interessen for ham, sluttet å vente og var ikke lenger ivrig etter kontakt. Da han ble atten, ble ønsket om å se faren plutselig vekket. Voldemar hadde da mange ting å kritisere mot sin ekskone.
Du kunne ha jevnet ut tingene mellom oss. Fortalt ham at begge foreldre er viktige, at man skal elske faren uansett, ikke bare små ord når man møtes sjeldent spyttet han i et langt tirade ved Livs dør.
Hvorfor skal jeg fikse ditt forhold til barnet? svarte Liv, som nå var langt fra den tause og ettergivende kvinnen. Hun hadde lært seg å svare skarpt, eller rett og slett å sende ham vekk. Hun hadde tilpasset seg den virkelige livet.
Jeg har andre ting enn å oppdra barn, du vet det. Jeg har fortsatt mor og søster
Så la dem ta seg av Sondre. La meg være i fred sa Liv, mens hun demonstrativt smalt døren i ansiktet hans.
Den kvelden kom Sondre hjem og sa til mor:
Gratulerer, jeg har gjort opp med ham.
Hvordan da?
Vel, han inviterte meg til sin bursdag om en uke, men jeg hadde allerede en konsert med Ylva. Du vet Ylva, den med de blå strålene i gruppa vår.
Hva med ham?
Han ble sur fordi jeg satte Ylva foran ham. Jeg sa at vi kan feire ham en annen dag, eller om to uker, eller bedre om en måned når jeg er ferdig med eksamen. Det ser ikke ut til å fungere for ham, tenkte han.
Du er minnesrik, unge mann.
Ikke bare det, litt irritert også. Mamma, jeg har bare ett spørsmål: Hvorfor tålet du ham så lenge, helt til jeg ble ti? Kunne vi ikke ha skilt oss tidligere? spurte han.
Det var… avfeide Liv. Nå virket alle grunner hun hadde for å holde ekteskapet sammen tåpelige og oppdiktede.
Men den gangen hadde hun ikke tenkt så gjennom. Skulle hun fortsatt ha bodd med Voldemar, med hans mor og søster, hadde hun vært en fjerde unødvendig brikke i den rare familien. Heldigvis leverte hun inn skilsmissepapirene i tide.
