Hver natt, akkurat klokken halv to, begynte taket i soverommet å oppføre seg mystisk. Først ulmet det som tordenvær langt borte, så kom tunge bassfrekvenser, og krystallet i vitrineskapet klirret nervøst med trommerytmen. Alt virket litt som en fantasi, hvor virkeligheten var bøyd og strekt, og huset fulgte sine egne regler.
Min nabo over het Sigurd. En ekte tilhenger av rockspesielt den komplette diskografien til Turboneger og Kaizers Orchestra, som han hørte på til ubegripelige tider, sammen med tvilsomt øl fra Rema og rullende sigarettrøyk. Ikke engang Oslo-været var så ustadig som Sigurds musikalske maraton. Selv om jeg helst vil slippe konflikter, og jobber som regnskapsfører, alene med min sju år gamle datter Åse, var det etterhvert umulig å ignorere den følelsen av å bli vekket av en norsk bandvokalist som hyler deg rett i øret.
Første natt tok jeg mot til meg og gikk opp trappene i morgenkåpe og tøfler. Sigurd åpnet døren, et uflidd blikk, og luft fylt med sigarettrøyk og desperat rock.
Sigurd, vær så snill, det er natt, sa jeg rolig. Jeg skal på jobb, og Åse på skolen.
Jammen, hva er greia? Jeg har jo bra utstyr, bassen er myk, svarte han.
Men lysekrona mi rister, forklarte jeg.
Ok, jeg skrur ned, gryntet Sigurd, og lukket igjen døren.
Ti minutter senere var alt som førlyset vibrerte, søvnen flyktet. Neste dag ringte jeg politiet, men patruljen kom etter en neddempet natt. Ingen bevis, bare tomme råd. Ukes senere kom en lokal «politibetjent» og rapporterte over telefon:
Han lovte å være roligere, men boten er symbolsk, så egentlig bryr han seg ikke.
Flere netter, samme rytmerog jeg drakk kamillete til langt på natt, stirret på regneark med mørkt ansikt, og hatet boligblokka, Sigurd, og min maktesløshet. Åseh var like sliten, mørke ringer under øynene og drømmene ble undelige og forvrengte.
Så, en lørdag morgen over kaffen, sa Åse plutselig:
Mamma, kan jeg lære meg å spille fiolin?
Har du noen gang hørt en fiolin i hender på en nybegynner? Det er ikke musikk, det er som en katt som skriker, eller som om virkelighetens tekstiler rakner. Men jeg smilteen ekte rovdyrsmil.
Selvsagt, Åse, og vi kjøper den beste fiolinen du vil ha.
Vi dro til musikbutikken. En eldre, klok selger fant en kvartfiolin til henne.
Har hun godt gehør? spurte han.
Hun har enestående motivasjon, svarte jeg.
Jeg studerte lover om støyhverdagene tillatt støy fra klokken åtte. Sigurd pleide å slumre dypest da. Slik begynte det, eventyrlig og merkverdig, som i en drøm.
Mandag. Klokken åtte. Jeg og Åse stod midt i stua.
Spille C-dur-skala, Åse. Høyt og med følelse!
Lyden minnet om klør som skraper over en rute, blandet med katten som mjauer under en dør. Fiolinen vibrerte gjennom betongen, som om den ville vekke selv gamle vikingspøkelser deroppe. Etter ti minutter braket det i etasjen. Noe eller noen falt. Fem minutter senere banket det på radiatoren. Men vi fortsatte, for loven var med oss.
Klokken 08:20 ringte det på døren. Jeg åpnet, og der stod Sigurd i singlet og bokser, håret som et kratt, øynene røde.
Hva er det dere driver med?! brølte han. Folk sover jo!
God morgen, Sigurd! svarte jeg lystig. Vi øver, Åse har talentlæreren sier hun må trene hver morgen før skolen. Minst en time.
Dere gjør det med vilje? Hode mitt sprekker!
Merkelig, svarte jeg. Det var ikke høyt. Forresten, hvordan likte du «Blitzkrieg Bop» i natt? Jeg syntes bassen var litt lav.
Sigurd stirret på Åse, som stod i korridoren med fiolinen som en liten viking.
Dette er kunst, Sigurd. Kunst krever ofre.
Vi fortsatte en uke, hver morgen klokka åtte, som om tiden var loopet og stemningen var drømmeaktig surrealisme. Tredje dag stoppet nattkonsertene. Sigurd håpet vi ville gi oss. Men opplæring kan ikke avbrytes. Fredag kveld kom han ned selv, edru, i jeans og skjorte.
Du, nabo, sa han trett. Kan vi komme til en avtale? Jeg klarer ikke mer, jeg hører den fiolinen selv om dagen.
Jeg lytter, svarte jeg, og inviterte ham på kjøkkenet.
Jeg la papir og penn på bordet:
Enkle regler: Null lyd etter 22:00.
Hva om jeg har gjester? spurte han nølende.
Hva om Åse får inspirasjon søndag klokka sju? svarte jeg.
Sigurd blunket hardt.
Ok, etter ti: stille. Og fiolinenselger du den?
Nei, sa jeg. Den blir liggende. Som garanti, alltid klar.
Vi underskrev improvisert «pakt om stillhet». Den har holdt i et halvt år. Åse sluttet å spille fiolinnå er hun hodestups i sjakk.
I oppgangen er det stille, og av og til hilser jeg Sigurd ved heisen. Han ser forsiktig på Åse, med respekt på meg. Det er noe drømmeaktig over det helehan har forstått at en stille bokholder med en veloppdragen datter kan være langt mer fryktinngytende enn en rockeentusiast med høyttalere som aldri slutter.
