Paret levde et godt liv. De giftet seg da de begge var 30. Sønnen deres ble født. De hadde en flott familie. De hadde penger. De kjøpte seg en leilighet, pusset opp gamlehuset på landet og gjorde det om til en ordentlig nest med alt av komfort. De dro på ferier til utlandet så fort sommeren eller mørketiden meldte sin ankomst. Mannen hennes var trofast hverken han eller hun hadde blikk for andre enn hverandre.
Sønnen vokste opp og giftet seg med ei nydelig jente. Begge to var i begynnelsen av tjueårene. “Vi er akkurat som oss, bare ti år tidligere!” jublet hun. Foreldrene til det unge paret kjøpte dem en liten leilighet egen bolig før fylte 25, suksess etter norsk standard.
Hun var glad. Likevel, årene gikk og enten på grunn av alderen eller en eller annen rar overtroisk tåkedis, ble hun smånervøs. Alt var så fryktelig idyllisk. Noe måtte jo snart skje…
Og så gjorde det det.
Mannen hennes døde.
Det tok henne lang tid å komme seg igjen. Men sakte, sakte lærte hun seg å leve videre. Hun begynte å jobbe tidligere hadde hun vært hjemmeværende. Ikke akkurat drømmejobben på Rema, men hun fikk dagene til å gå.
Alle sa: “Du må åpne arven.” Så hun gikk med sønnen til en advokat. Hun visste egentlig ikke nøyaktig hvorfor, halvparten var vel uansett hennes, og den andre halvparten … Mannens foreldre var for lengst døde, ikke fantes det slektninger heller, så vidt hun visste.
Advokaten inviterte henne inn. En dame hun aldri hadde sett før, satt ved bordet.
Mannens halvdel av arven skulle gå til henne.
Hun skjønte ingenting. Hun så på advokaten, så på kvinnen. Hun så sliten ut, og var ganske alminnelig. Rundt 50 år altså eldre enn henne så hun måtte ha hatt noe å gjøre med mannen hennes fra langt tilbake.
Advokaten forklarte: Det fantes et testamente. Mannen hadde skrevet det for 27 år siden, og siden det aldri ble tilbakekalt, var det fortsatt gyldig.
En fremmed…
De hadde vært forelsket, slik som på film. Unge, nyutdannede, hele livet foran seg.
Hun var hans første, og det satte han pris på. Han tok vare på henne, sa: “Du er barnet mitt,” selv om de var jevngamle. Hun lo lykkelig.
En kveld så de en film der de forelskede skrev testament til hverandre. De syntes det var så teit og søtt at de lo og skrev sitt eget: Alt mitt er ditt, for alltid og evig. Hun mente det bare var tull på et ark, men for sikkerhets skyld dro de til advokaten og fikk det ordnet. De feiret med sjampanje og kjærlighet.
Men så kom livet. Faren til gutten ble syk. Han og moren reiste utenlands for behandling Tyskland, for man klager jo alltid på det norske helsevesenet.
Hun traff en annen, og etter et par dater, var hun gravid. Han fridde, og moren hennes sa: “Han er en trygg kar; gå for ham!” Kjæresten svarte aldri på brevene hennes.
Så hun giftet seg, og de flyttet til en annen by fordi mannen fikk en god jobb. En datter ble født, men det var fullstendig kræsj mellom dem, og de skilte seg så det sang.
Hun skrev selvsagt et nytt testamente, denne gangen til fordel for datteren.
Så fikk hun plutselig et brev i posten, rekommandert og tungt. Hun hadde glemt hele ungdomsforelskelsen, eller trodde hun hadde gjort det. Men navnet, ja, det fikk minnene til å rulle. For en storm hun følte for ham!
Han selv hadde glemt testamentet det druknet i sykdom og død. Faren hans døde, og så også moren. Da han hørte at kjæresten hadde giftet seg og flyttet, forsøkte han å glemme alt. Han møtte sin framtidige kone. Ingen stor kjærlighet, men hun var ordentlig og stabil, og de levde godt sammen.
Men så… Hva skulle hun gjøre nå? Skulle hun bare overrekke halve arven? Hun spurte.
Merkelig at han noen gang lagde dette testamentet, tenkte hun. Han må ha elsket henne dypt. “Denne halvparten blir mitt minne etter ham,” sa hun til seg selv.
Nå er halvparten av alt ditt mitt, sa kvinnen med et nikk som ikke var til å misforstå.
Og det var ikke småtterier leiligheten, huset på landet, bilen og pengene på kontoen.
Hjertet til den norske enken frøs nesten. Først mistet hun mannen, og nå dette det føltes som forræderi.
Alle disse årene sammen, og ikke én gang hadde hun hørt ham nevne denne gamle flammen!
Og nå skulle hun gi bort halve livet…
Hun gikk til retten for å klage, men det hjalp ikke; bare flere grå hår og høyere blodtrykk.
Pengene ble utbetalt.
Kvinnen kjøpte seg leilighet og tok med datteren til Syden på tur.
“Tusen takk,” sa hun til seg selv hver morgen og mente det med et aldri så lite glimt i øyet.
