Du, jeg må bare fortelle deg noe som skjedde på jobben for litt siden det var helt typisk, altså. En kollega forsøkte å dytte over sine rapporter på meg, og jeg sendte hele greia videre til sjefen med beskjed om «Hjelp Synne, hun sliter med å holde tritt».
Synne startet hos oss for omtrent halvannet år siden, og hun gjorde et veldig godt førsteinntrykk ryddig, behagelig, flink til å gjøre jobben sin, og mamma til to små. I starten var det bare småting: «Oi, jeg ble forsinket på helsestasjonen kan du ta en telefon for meg?» eller «Jeg må hente barnet tidlig i barnehagen, kan du laste opp rapporten for meg? Det er bare noen få klikk.» Vi er jo vant til å hjelpe hverandre, og jeg syntes det var helt fair å støtte opp om en kollega.
Men det er en hårfin grense mellom å gi en hjelpende hånd og å faktisk gjøre noen andres arbeid. Etter noen måneder merket jeg at «bare noen få klikk» hadde blitt til flere hele oppgaver. Synne sendte melding klokka fem: «Du er vel på kontoret til seks, men min yngste er syk.» Det er egentlig klassisk manipulasjon, typisk: hun spiller på dårlig samvittighet og sosialt press. Hos oss blir mammarollen ofte sett på som nesten ukrenkelig, så hun utnyttet det lenge. Til slutt følte jeg at jeg hadde tømt alt overskudd.
Synne bygget opp et bilde av seg selv som en evig travel, tøff kvinne som fikser både familieliv og jobb. Men sannheten er at vi har lik lønn, den eneste forskjellen er hvem som faktisk gjør jobben mine kvelder er mine, mens hennes oppgaver ofte havnet på mitt bord. Da jeg for første gang pent sa nei, at jeg var opptatt, kom det passiv-aggressivt fra henne: «Du har jo ingen barn du aner ikke hvordan det er å bli revet i alle retninger.» Det er en typisk felle: hun påstår at jeg ikke har rett til å være sliten, og at mine grunner alltid er mindre verdt.
Så kom toppen av kransekaka det var kvartalsinnspurten. Vi måtte levere en stor oversikt over salget det krevde skikkelig fokus. Klokka 16.45 fikk jeg mail fra Synne med noen rå data og beskjed: «Barnehageavslutningen er flyttet, jeg må løpe. Du er jo best på dette og trenger bare 15 min. Jeg takker deg i morgen!» Da kjente jeg at hvis jeg sa ja nå, ville jeg gjøre dette for henne i evigheter. En direkte avvisning kunne bare føre til drama og klager, så jeg måtte gå en annen vei og gjøre det til et arbeidsrelatert spørsmål.
Jeg fyrte ikke av noe sint svar. Jeg videresendte mailen hennes til vår sjef, Truls Andersen, og skrev rolig: «Hei Truls, sender deg Synnes mail. Hun må ofte la andre ta over oppgaver på grunn av familien og sliter med å rekke alt i arbeidstiden. Kanskje vi bør se på om hun burde få færre oppgaver, eller muligens jobbe deltid en periode så hun slipper å stresse og vi får orden på rapporteringen. Jeg er fullt opptatt med mine egne ting og kan ikke ta over hennes oppgaver uten at det går ut over kvaliteten min.»
Å trykke «Send» var nervepirrende jeg tenkte: «Er jeg en skikkelig sladrehank nå, kommer alle til å hate meg?» Men jeg var bare lei av å gjøre andres jobb.
Responsen kom fort. Truls visste ikke at jeg tok over Synnes ting, for utad virket alt supert. Morgenen etter ble Synne kalt inn på kontoret. Jeg vet ikke helt hva de snakket om, men hun kom ut rød og stille. Hun har aldri spurt meg om å «ta over» eller «fikse» noe siden.
Mange vil si: «Man må jo være snill, barn er det viktigste.» Det er selvfølgelig, men snillhet på andres bekostning blir utnyttelse. En som virkelig sliter, går til sjefen og får fleksitid, hjemmekontor eller permisjon ikke gir ekstra oppgaver til kollegaer i smug.
Det jeg gjorde var ikke hevn, jeg bare satte grenser. Det er et enkelt prinsipp i arbeidslivet: tar du på deg andres jobb uten å si fra, så er du tydeligvis fornøyd med det. Nå har Synnes forespørsler dabbet av. Vi har nå en formell og hyggelig tone, og teamet fungerer som før. Det viser seg jo at Synne klarer seg helt fint så lenge hun ikke prøver å dytte jobben sin over på oss andre.
