31. mai
Jeg heter Olav, og skriver ned tankene mine denne dagen hvor stillheten her ute på landet ikke lenger føles så fredelig som før. Livet mitt har alltid vært enkelt stellet av huset og hagen tok opp dagene mine, og små sysler og ro ga meg en slags tilfredshet etter pensjonisttilværelsen begynte. Men i det siste har ting endret seg, takket være alt som har skjedd med familien til sønnen min i Oslo.
Barnebarnet mitt, Mikkel, har alltid vært en høflig og sindig gutt. Han gjorde det godt på skolen, men valgte å gå rett ut i arbeid på en fabrikk i stedet for å studere videre. Etter noen år giftet han seg med Ingrid, og de fikk en liten gutt sammen. Plutselig tok livet til Mikkel en ganske stygg vending han ble avhengig av alkohol.
Han begynte å havne i tvilsomme miljøer, tok valg som ikke lignet ham, og dette førte til en rekke problemer og krangler i familien. Ekteskapet hans hang i en tynn tråd. Jeg hadde et håp om at jeg kunne hjelpe ham, og derfor inviterte jeg ham til å flytte inn hos meg på småbruket. Jeg trodde at nye omgivelser og mitt selskap kunne gjøre ham godt, og samtidig ville det være fint for meg å ha litt hjelp nå som jeg ikke er ung lenger.
I begynnelsen så det faktisk ut til å virke. Mikkel begynte å komme seg litt og Ingrid var tydelig lettet. De slo seg til ro og hjalp meg flittig ute i hagen. Men gleden varte ikke lenge, for etter rundt en måned gled Mikkel sakte tilbake til gamle vaner. Til slutt pakket Ingrid sakene sine, tok med seg sønnen deres, og dro. Mikkel lot seg ikke tynge. I stedet fant han seg en ny kjæreste som også hadde problemer, og de flyttet raskt sammen her.
Så begynte problemene å hope seg opp. Kreditorene ringte på grunn av lån som måtte tilbakebetales. Mikkel hadde til og med lånt penger fra gamle venner av meg, og jeg følte på en dyp skam og frustrasjon. Midt i all denne elendigheten klarte han å overtale meg til å overføre småbruket til ham jeg tror det var fordi jeg fryktet å miste han helt. Nå satt jeg i en sårbar posisjon hvor Mikkel og hans nye samboer levde på min bekostning uten å gjøre noe for å hjelpe til.
En kveld sa jeg i fortvilelse: “I det neste livet kommer jeg ikke til å være redd for helvete, for jeg har allerede opplevd det her.” Mikkel og den nye kjæresten begynte å legge planer om å starte sin egen business og tok opp et lån i banken. Nå lever vi på kanten av stupet skulle det gå galt, så kan vi alle havne på gata og kjenne på konsekvensene av feilene vi har gjort.
I dag, når jeg ser tilbake på alt, har jeg lært én ting: Uansett hvor mye man ønsker å hjelpe noen man er glad i, må man ikke la seg utnytte eller ofre alt man har bygd opp. Det er lov å sette grenser, også for sine nærmeste.
