Jeg vokste selv opp på et barnehjem foreldrene mine døde tidlig, og jeg hadde ingen slektninger som kunne ta vare på meg. Derfor ble jeg plassert på barnehjem. Da jeg fylte 18 år, tok jeg straks en jobb. Jeg hadde ikke råd til å studere videre. Jeg har alltid vært ei arbeidsom jente og var ikke redd for noe arbeid. Så møtte jeg Eirik. Vi ble forelsket og flyttet sammen ganske raskt. Forholdet vårt var godt vi kranglet aldri, og vi støttet hverandre.
Likevel ville han aldri gjøre meg til sin kone, og jeg ønsket meg så inderlig en ekte familie, noe jeg aldri hadde hatt. Etter fire år sammen ble jeg gravid. Straks Eirik fikk vite det, stakk han av. Alt han etterlot seg var en lapp hvor han skrev at han ikke ville ha barn nå, og at foreldrene hans ville sende meg penger for å bli kvitt barnet.
De sendte faktisk pengene, men jeg visste at jeg aldri kunne få meg til å gjøre det. Uansett hvor tungt det ville bli, ville jeg heller jobbe og kjempe for oss.
En dag da jeg kom hjem med den voksende magen min, traff jeg naboen min, Fru Bergliot, som sa:
Jeg har sagt det før, du bør ikke bo med en mann uten å være gift! Og hva tenker du å gjøre nå? Hva skal du gjøre, alene med barn?
Ordene hennes såret meg dypt. Hun kunne ikke la være å uttrykke sin misnøye flere ganger.
Det ble tøft da jeg var gravid, måtte jeg jobbe enda hardere enn før. Heldigvis forstod sjefen min situasjonen, og han ga meg litt ekstra penger under bordet. Men det jeg ikke hadde forventet, var at helt fremmede mennesker skulle begynne å hjelpe meg.
En ettermiddag ringte det på døra, og utenfor stod en dame med en stor pose. Det viste seg at naboen min hadde bedt folk i blokka hjelpe til alle skulle ta med seg litt. Mødrene kom med klær, leker og småting til barna sine. Så begynte jeg også å motta penger til og med den gamle vaktmesteren bestemte seg for å støtte oss litt økonomisk.
Jeg hadde aldri trodd at når jeg trengte det mest, ville folk nesten totale fremmede stille opp for meg. Heldigvis begynte også husverten å ta lavere leie. På denne måten, takket være hjelpen fra mange gode mennesker, klarte jeg å føde sønnen min og senere gi ham en trygg oppvekst. Han ble rett og slett oppdratt av fellesskapet vårt.
Etter noen år ønsker nå faren å treffe sønnen. Han har aldri fått ordnet sitt eget liv, og selv foreldrene hans har begynt å spørre etter barnebarnet. Jeg vet fortsatt ikke om jeg burde la det skje…
Det jeg har lært gjennom alt dette er at selv om man tror man står alene, finnes det alltid folk som er villige til å strekke ut en hånd. Og at en families kjærlighet kan komme fra de mest uventede steder.
