Det sies at hvis du velger en svært intelligent mann som ektemann, vil han aldri være utro og alltid være trofast mot kona si, og i tillegg vil han vite hva kjærlighet og omtanke er. Dette fikk jeg stadig høre av både moren min og bestemoren min. Så da jeg begynte å tenke på å gifte meg i godt voksen alder, vurderte jeg aldri menn med lyssky interesser eller rare prioriteringer jeg så rett og slett ingen grunn til å innlede et slikt forhold. Hvorfor skulle jeg det? Og så, ved en tilfeldighet gjennom noen venner, møtte jeg Eirik. Eirik hadde utdannet seg ved NTNU, var utrolig smart og målrettet.
Selv hadde jeg gått på universitetet og studert nordisk språk og litteratur. Likevel hadde vi masse å snakke om. Vi startet med å bli godt kjent, brukte mye tid sammen, og jeg må innrømme at jeg fant ham utrolig fascinerende jeg var virkelig lykkelig med ham. Et år senere fridde han til meg, og jeg sa ja. Vi bosatte oss i den lille leiligheten jeg hadde arvet fra bestemoren min. Ett-roms leiligheten var liten, men så lenge vi var bare to, gikk det over all forventning. Etter hvert ble jeg gravid, vi fikk en sønn, og året etter fikk vi en datter.
Plassen ble etter hvert for trang, og pengene strakk ikke til. Da begynte Eirik med egen bedrift. Jeg jobbet ikke selv, men tok meg av barna og støttet ham hele veien. Flere ganger opplevde vi at alle pengene tok slutt vi satt igjen med ingenting. Likevel ga vi oss ikke, men jobbet på, og håpet stadig at livet vårt skulle bli slik vi ønsket. Etter noen år med harde tak begynte økonomien å ta seg opp, og firmaet vårt gikk bra. Vi levde godt, barna fikk gå på de beste skolene og senere gode universiteter. Jeg kunne etter hvert bruke tid på egne interesser og hobbyer.
Mannen min fikk også tid til sine egne ting han dro ofte på turer med kompisene sine. Det plaget meg ikke; han var en bauta for oss, og han fortjente sin fritid. Forholdet vårt var godt det var alltid kjærlighet og respekt mellom oss. Alt var egentlig som det skulle. Jeg kunne aldri ha forestilt meg at noe plutselig kunne forandre seg fullstendig.
En helg ble Eirik plutselig syk. Ambulanse kom og hentet ham, og noen timer senere var han bare borte. Som om han aldri hadde eksistert. For meg og barna var sorgen over tapet av en elsket person ubeskrivelig men også overraskelsen som ventet oss etterpå. Det viste seg at Eirik i løpet av fem år hadde hatt et forhold til en ung dame ung nok til å kunne vært datteren hans. Det var sammen med henne han dro på ferier. Han hadde overført alt sitt firmaet, huset, hytta, bilen til henne. Alt. Jeg og barna sto igjen uten noen verdens ting. Jeg er i sjokk. Hvordan kunne han gjøre dette, hvordan kunne han vite at vi kom til å stå på bar bakke og likevel la det skje? Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gå videre nå.
