Kjære dagbok,
Det har gått to år siden jeg begynte å pakke kofferten min. Min, og mitt barns. Jeg installerte et barnesete i bilen og fant fram en liten varmeovn. Så kjørte jeg til tingretten for å hente godkjenningen for fosterforeldreskap.
Noen få timer senere var jeg på vei til rommet til sønnen min. Det var dagen vi skulle møtes igjen. Hele uken hadde jeg kjørt seksti kilometer hver vei for å besøke ham og deretter kjøre hjem. En hel lang uke.
Han var så liten da. Jeg pleide å legge Eirik på magen og dagdrømme om at han allerede var en del av meg. Som om han virkelig var min. Kanskje trodde han det samme. I de stundene var han rolig, helt stille.
Vi som adopterer kaller det gjerne Storkens dag. Når et etterlengtet medlem kommer til familien, fylles hele huset med glede. Foreldre får plutselig en ny mening med livet, og barnet får foreldre og et håp om en vanlig hverdag.
For meg tok det flere måneder før datteren min virkelig føltes som min egen. Med sønnen min gikk det mye raskere. Det tok ikke lang tid før han fikk en plass i hjertet mitt. Og i hjemmet mitt. Jeg klarer fortsatt ikke helt å forstå hvordan moren hans klarte å ta det valget hvordan hun kunne gi slipp på ham? Hun så ham ikke engang i øynene. Hvis hun bare hadde gjort det én gang, kanskje det hadde vært annerledes. Man kunne ikke unngå å bli glad i ham. Kanskje var det meningen at han skulle komme til meg. Han var ment for meg.
Jeg kaller ham mitt vidunderbarn. Han har en egen utstråling. Måtte han vokse opp og bli lykkelig. Min Eirik. Jeg er så ufattelig takknemlig for å få være mammaen din.
