Alt så ut til å gå bra. Ifølge ultralyden var babyen helt frisk. Men fødselen ble veldig tøff. Det ble en jente, men med alvorlige helseproblemer. Såpass store at legene begynte å prøve å overbevise meg om å gi henne fra meg.
Jenta lå på nyfødtintensiven. Da mannen min kom på besøk, sa overlegen til ham at det var mulig barnet ikke ville overleve, og at om hun gjorde det, ville hun nok være en stor byrde. Han grublet lenge, og til slutt bestemte han seg for at det var bedre å forlate oss, så ikke livet hans skulle bli ødelagt. Jeg var helt tom og trist, så jeg sa ingenting.
Men rett før jeg skulle skrives ut, sa jeg at jeg ikke kunne forlate datteren min. Mannen min pakket tingene sine og dro. Så kom jeg hjem til en tom leilighet, bare meg og jenta. Jeg ble helt alene. Da bestemte jeg meg for at jeg skulle kjempe for henne. Jeg løp rundt til leger og sykehus, og tok imot enhver sjanse jeg fikk og det fungerte.
Jeg fikk mye støtte fra andre mødre som også hadde barn med spesielle behov. En dag møtte jeg en mann på sykehuset. Han fortalte sin historie kona hans hadde forlatt ham for en yngre mann, de hadde aldri fått barn, så han var mye alene.
Måten han så på datteren min med så mye varme gjorde meg rørt. Han hjalp meg masse, både med råd, med kontakter og til og med litt økonomisk støtte noen tusenlapper der det trengtes. Vi ble så nære at det føltes feil å være fra hverandre, så vi valgte å gifte oss.
Nå er datteren min nesten helt frisk. Og nå har vi fått en liten gutt også her i familien en ordentlig liten solstråle.
