Jeg og kona mi er en helt vanlig familie. Dette er vårt første ekteskap, og vi har bodd sammen i 25 år. Vi har aldri kranglet foran datteren vår, og vi har alltid forsøkt å vise hverandre både kjærlighet og omtanke. Alt i alt har vi et lykkelig ekteskap, og jeg har håpet at datteren vår, ved å se hvordan vi har det, selv skulle ønske å skape noe lignende når hun ble voksen. Det sies jo ofte at barna tar etter sine foreldre.
Men her begynner problemene. Datteren min er fortsatt ikke gift, men har kjæreste. For to år siden døde min mor, og datteren vår arvet leiligheten hennes. Jeg og kona mi bestemte oss for at hun kunne disponere den, og nå fortalte hun oss at hun bor der sammen med kjæresten.
Vi hadde egentlig ikke noe imot at hun har sitt eget liv. Men denne kjæresten er rett og slett håpløs. Han gjør ingenting hjemme, ikke engang det man pleier å kalle mannearbeid. Går det en kran i stykker, eller må noe skrus fast, ringer datteren min straks til meg. Jeg har spurt henne flere ganger hvorfor kjæresten ikke kan ta seg av slike ting, men hun sier ingenting. Hun bare lover at han snart skal begynne å bidra litt mer.
Nylig fikk jeg høre at han til og med er arbeidsledig. Det betyr at han ikke bidrar med en krone inn i husholdningen, og nå bærer datteren min alt alene. Hun har til og med to jobber for å forsørge dem. Jeg har vanskelig for å tro at kjæresten hennes egentlig bryr seg om henne.
Jeg har forsøkt å si til henne at jeg mener dette er et dårlig valg. Men det går ikke inn på henne. Hun tror fullt og fast på at han kommer til å forandre seg at alt vil bli bra. Hun elsker ham, og jeg elsker datteren min, og hjertet mitt verker for henne.
Nå forstår jeg at barna ikke alltid følger eksempelet de får hjemme. Av og til må de gjøre sine egne erfaringer smertefulle som de måtte være. Jeg håper bare hun snart innser sin egen verdi, og ikke glemmer at hun fortjener noen som vil ta vare på henne, slik jeg forsøker å ta vare på min egen familie.
