Det finnes så mange rørende historier om gjenforeninger etter mange år. Dette er en av dem. Pappaen min forlot oss da jeg bare var fire år gammel. Mamma oppdro meg alene, men savnet etter en komplett familie gjorde at jeg alltid følte at noe manglet. Helt siden jeg var liten, prøvde jeg å hjelpe mamma med alt mulig, og tok småjobber ved siden av skolen. Vi hadde jo ingen andre å støtte oss til økonomisk. Derfor hadde jeg verken særlig venner eller tid til å være ute i byen jeg ble heller litt innadvendt.
Det var først da mamma ble pensjonist at jeg kunne bruke litt mer tid på meg selv. Det var da jeg møtte Even. Etter en stund fikk foreldrene hans hilse på meg, og så fridde Even til meg. Vi bestemte oss for å arrangere et stort bryllup akkurat slik jeg hadde drømt om siden jeg var lita jente. Da vi begynte å skrive gjestelista, kom jeg plutselig på at jeg ville sende en invitasjon til pappa.
Men jeg hadde verken adresse eller telefonnummer til ham. Even foreslo at jeg kunne gi invitasjonen til onkelen min, broren til pappa han visste sikkert hvor pappa bodde. På grunn av en litt idiotisk misforståelse ble jeg forsinket, og da jeg endelig skulle dra til folkeregisteret for å ordne papirene, silregnet det ute. Jeg slengte kåpa mi over kjolen og løp ut døra.
Plutselig fikk jeg øye på en bil utenfor blokka og der, utenfor bilen, sto pappa. Uten å tenke meg om hoppet jeg inn i bilen ved siden av ham. Jeg gråt hele veien. Jeg hadde ventet på dette øyeblikket så lenge… Det føltes ut som om vi hadde hele livet å snakke om.
