Man hjelper barn ut av barnehjem, og jeg bestemte meg for å hente bestemoren min hjem fra sykehjemmet. Ingen av vennene eller naboene mine støttet det jeg gjorde. Alle pekte på meg og sa: “Tidene er tøffe, og så har du et slikt ansvar hjemme!” Men jeg er sikker, nei, jeg vet det! Jeg gjør det rette. Tidligere var vi en familie på fire – meg, mine to døtre og min mor. Dessverre døde moren min for 8 måneder siden, og vi ble bare tre igjen. I løpet av disse månedene innså døtrene mine og jeg at vi fortsatt hadde mye energi og tid til å hjelpe noen. Jeg hadde en nær venn fra videregående som, i stedet for å stifte familie og få seg jobb, bare drakk seg ihjel i 30-årene. Det tristeste var at han brukte morens pensjon til alkoholen. Da hun sluttet å gi ham penger, satte han henne bare på sykehjem, tok leiligheten hennes og festet videre. Jeg har kjent denne damen siden barndommen, og hun har kjent meg like lenge. En gang i måneden besøkte døtrene mine og jeg henne på sykehjemmet og hadde med litt godsaker. Døtrene mine likte ideen min veldig godt, og den yngste, som nå er fire og et halvt, ropte av lykke: “Vi får en bestemor igjen!” Men dere kan ikke ane hvor glad denne damen ble for forslaget mitt! Hun gråt av glede så lenge at jeg måtte roe henne ned. Nå har det gått nesten to måneder siden vi begynte å bo med bestemoren vår. Vi elsker henne, og hun elsker oss. Vi skjønner bare ikke hvor bestemora mi, som nå er i åttiårene, får all energien fra. Hver morgen står hun opp klokka seks, og vi våkner til duften av nystekte pannekaker eller lapper.

Man henter barn fra barnehjem, og jeg bestemmer meg for å hente bestemoren min hjem fra sykehjemmet.

Ingen av vennene mine eller naboene mine støtter det jeg gjør. De peker alle på meg og sier: Tiden er vanskelig, og du har en gammel dame hjemme! Men jeg er sikker på, nei, jeg vet det jeg gjør det riktige.

Tidligere var vi en familie på fire: meg, mine to døtre og min mor. Dessverre døde min mor for åtte måneder siden, og plutselig var vi bare tre. I disse månedene har døtrene mine og jeg merket at vi fortsatt har både tid og overskudd til å hjelpe noen. Jeg har en nær venn fra videregående, en som istedenfor å etablere familie eller bygge karriere, rett og slett drakk seg i hjel i tjueårene. Noe av det tristeste var at han brukte morens pensjon til å finansiere alkoholen. Da hun sluttet å gi ham penger, satte han henne bare på sykehjem, tok leiligheten hennes og brukte opp alt på drikke.

Jeg har kjent denne kvinnen siden jeg selv var barn, hun har vært som familie for oss alle. En gang i måneden har døtrene mine og jeg besøkt henne og hatt med oss kaker eller boller. Jentene tok godt imot forslaget mitt, og den yngste, som er fire og et halvt år, utbrøt overlykkelig: Nå får vi bestemor igjen!

Du kan egentlig ikke forestille deg hvor glad denne damen ble for forslaget mitt! Hun gråt av glede så lenge at jeg måtte trøste henne. Nå har det gått nesten to måneder siden bestemor flyttet inn hos oss. Vi blir glade i henne, og hun blir glad i oss.

Vi skjønner fortsatt ikke hvor all energien kommer fra bestemor er godt inne i åttiårene, men hver dag står hun opp klokken seks og vi våkner til lukten av nystekte pannekaker eller lapper.