Jeg og datteren min lever av barnebidraget vi får fra hennes biologiske far. Det er eksmannen min sin skyld at jeg ikke engang klarer å få meg en jobb, for han gjør alt han kan for å sørge for at ingen ansetter meg noen steder. Selv når jeg får et vikariat, blir jeg sagt opp igjen etter kort tid uten forklaring. Jeg trenger ingen forklaring jeg skjønner jo hvor skoen trykker.
Alle problemene begynte da jeg krevde skilsmisse. Jeg kunne ikke holde ut å leve med den mannen lenger. Jeg ønsket å gå stille i dørene, uten noe styr, men det var umulig. Eksmannen min satte seg på bakbeina og nektet for enhver pris å godta skilsmissen.
Etter skilsmissen dro jeg og datteren min hjem til foreldrene mine i Drammen for å få litt støtte. Mens moren min passet barnebarnet, lette jeg etter jobb. Jeg har egentlig aldri hatt ordentlig arbeidserfaring, bortsett fra noen år som kassemedarbeider, så jeg visste ikke helt hva annet jeg kunne gjøre. Eksmannen min var butikksjef for en stor kjede her i Norge og brukte kontaktene sine for å stoppe meg fra å få jobb noen sted. Jeg ble aldri ansatt i noen av butikkene i byen og når jeg først klarte å få innpass, var det ikke lenge før jeg ble sagt opp.
Eksmannen min bare smilte overbærende og sa at han ikke hadde noe med saken å gjøre. Han påsto at jeg var for lite utdannet og udugelig, og det var årsaken til alle oppsigelsene. Nå får jeg bare så vidt utbetalt et lite barnebidrag fra ham, selv om han har utmerket lønn. Jeg og mamma klarer nesten ikke å dekke strøm, mat og det mest nødvendige til datteren min med den pensjonen og bidraget vi har å rutte med.
Hver gang eksmannen min kommer på besøk til datteren vår, starter han med å ydmyke meg. Han sier til henne at hennes dumme mor forlot mannen sin, og nå må hun leve i fattigdom uten leker og vanlig mat. Og han, pappa, synes selvfølgelig synd på datteren sin.
Så gir han henne alltid en stor seddelbunke med kroner før han drar. Først brydde jeg meg ikke så mye om det, men datteren min er fortsatt bare et barn – hun forstår ikke hvorfor pappa har penger og mamma ikke har det. I det siste har hun begynt å si at hun heller vil bo hos pappa: «Pappa er så snill og kjøper meg alt jeg vil ha, du er slem og kjip og derfor vil jeg bo hos pappa!»
Jeg vet rett og slett ikke hvor lenge jeg klarer å holde ut dette. Nervene er allerede i oppløsning. Mamma støtter meg så godt hun kan, og sier det helt sikkert ordner seg til slutt. Men jeg er ikke like sikker, for min eksmann vet akkurat hvordan han skal trykke på mine svakheter. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg skal orke å fortsette slik.
