Restauranten der Eivind inviterte meg til vår andre date, hadde mer glitter og stivhet enn et julebord på Aker Brygge dempet belysning, servitører som svevde mellom bordene som noen elegante spøkelser. Eivind passet perfekt inn i dette miljøet; dyr dress, prangende klokke og det der selvsikre gliset som folk har når de tror verden dreier rundt dem.
«Bestill akkurat det du vil,» sa han nonchalant, uten å kaste et eneste blikk på menyen. «Jeg orker ikke når kvinner holder igjen på restaurant.»
Det hørtes ut som han kom rett fra et eventyr om generøse prinser, men jeg klarte ikke riste av meg en gnagende uro. Kanskje skyldtes det måten han gledet seg til å fortelle om alle damene som, ifølge ham, bare så på ham som «en lommebok».
Jeg valgte andesalat og et glass riesling. Eivind gikk for fullt: biff, tartar, en flaske dyprød Bordeaux. Han snakket om forretninger, klaget over overfladiske folk, diskuterte verdier og indre nærhet. Jeg hørte etter og nikket, men innerst inne føltes det som om jeg var på eksamen snart kommer det et lurespørsmål.
Et enmannsteater
Servitøren kom med regningen en svart skinnmappe plassert så diskret på bordet at den nesten var usynlig. Eivind lot seg ikke affisere i det hele tatt. Han skravlet videre om moralens forfall og strakte seg langsomt til innerlomma på dressen, så den andre, og så klappet han seg på buksa. Nå forsvant selvtilliten: Han så plutselig ut som en som hadde mistet både passord og livsgnist.
«Oi, dette var jo utrolig…» sa han og stirret rett i øynene mine. «Jeg tror jeg har glemt lommeboka enten på kontoret eller i bilen.»
Armer ut, liksom: «Skikkelig uheldig, men kan du fikse det? Så vippser jeg deg bare etterpå. Eventuelt spanderer jeg neste gang, med renter.»
Det var så åpenbart: Dette var ikke tilfeldighet. Det var en test, akkurat som han hadde snakket om tidligere på kvelden.
Jeg har sett slike historier på nettforum og i seige tv-serier, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle møte en voksen, tilsynelatende vellykket mann som utfører det i praksis.
Hans logikk var pinlig enkel: Hvis dama betaler for begge uten å mukke topp, hun er «grei», villig til å dra lasset. Sier hun nei åpenbart grådig og ute etter pengene hans. Nå satt det ikke lenger en forretningsmann foran meg, men en usikker manipulatør på sjekketriks-kurs.
Eivind var sikker på at han hadde vunnet. Hans verdensbilde tilsier at enhver norsk kvinne bør falle for en slik «attraktiv investor» og bare gladelig trekke frem kortet.
Kald beregning
Jeg åpnet veska sakte og mest mulig rolig. Eivind virket avslappet, sikker på at planen hans fungerte.
«Ja, selvfølgelig, ingen problem,» sa jeg vennlig og vinket på servitøren.
«Kan du splitte regningen, vær så god?» sa jeg tydelig. «Jeg betaler for min mat og drikke. Biffen, vinen og desserten får herren selv sørge for.»
Gliset hans forsvant.
«Hva mener du?» hveste han, lent mot meg. «Jeg har jo ikke lommebok.»
«Det skjønner jeg,» sa jeg og la bankkortet mitt på terminalen. «Men vi kjenner jo ikke hverandre så godt. Å betale for seg selv er helt vanlig. Mens å dekke middagen for en mann som inviterer meg til et dyrt sted og bestiller det dyreste på menyen, er ikke akkurat mitt ansvar. Du er voksen, du finner sikkert ut av det.»
Servitøren stoppet opp og så fra meg til ham. Eivind rødmet, glansen hans flaknet lag for lag, og det var ikke mye gentleman igjen.
«Seriously?» hveste han. «For noen kroner? Jeg sa jo jeg skulle betale tilbake. Ville bare teste deg.»
«Og du har fått testet,» sa jeg og reiste meg. «Jeg er en person som ikke lar seg manipulere.»
På vei ut kom jeg på at siste stikk manglet. Han satt der med dyr regning, irritert, uten «lommebok».
Jeg snudde, tok opp noen krøllete sedler fra lommeboken og en neve småpenger de som alltid havner i bunnen av vesken.
«Åja,» sa jeg. «Du har vel ikke penger til taxi heller?»
Jeg la pengene ved vinglasset hans.
«Dette er til en billett på T-banen. Ikke bekymre deg, du kommer deg hjem. Tenk på det som mitt bidrag til din «forskning» på kvinnenes sjel.»
Noen rundt oss så nysgjerrig opp. Eivind så ut som han akkurat hadde fått en leksjon han ikke trengte.
Jeg gikk ut på Majorstua.
Kvelden kostet meg kun andesalat og et glass vin ingen stor sum for å få øye på hvem folk egentlig er, og spare seg noen år i livet. Kanskje han lærte et eller annet, men slike folk pleier jo ikke å endre seg.
Hva ville du gjort? Hadde du hjulpet en «glemsk» fransk investor, eller gått for ærlig og rettferdig kurs?
