Du, jeg må bare fortelle deg noe helt utrolig som nettopp har skjedd i familien vår. Du vet jo at sønnen min giftet seg nylig, ikke sant? Før bryllupet hadde han selvfølgelig hatt med seg kjæresten sin hjem til oss flere ganger, og vi falt virkelig for henne alle sammen. For en flott jente så høflig, jordnær, vakker og smart! Hele familien gledet seg veldig på deres vegne, og vi var i full sving med forberedelsene til bryllupsfesten.
På selve dagen hadde svigerdatteren min satt opp håret på en måte som gjorde at ørene hennes syntes tydelig. Hun så fantastisk ut, og jeg la egentlig ikke merke til noe spesielt helt til jeg plutselig så at hun hadde et fødselsmerke på høyre øre. Det så ut som en kopi av den min savnede datter hadde. Jeg ble helt satt ut, og kunne ikke la være å gruble på det.
Så jeg tok mot til meg og spurte henne rett ut: Unnskyld at jeg spør så direkte, men ble du adoptert som liten? Hun så litt forundret ut, og svarte: Nei, hvorfor tror du det? Så reiste hun seg for å danse med sønnen min.
Mor hennes, som satt like ved, hadde fått med seg det hele. Hun nikket til meg, og skjønte vel at jeg ante noe. Da kunne de ikke holde noe skjult lenger. Foreldrene hennes innrømmet at de faktisk hadde adoptert henne som liten jente.
Det virket som om det var i går for dem også. De fortalte at de en gang var på biltur, og hadde sett ei lita jente som satt alene og gråt på veikanten. De hadde forsøkt å få egne barn i femten år uten å lykkes, og plutselig bare visste de begge at de måtte ta henne med hjem. Det var deres måte å lindre sorgen på, og de hadde aldri sagt noe til noen om det.
Det rare er at dette var akkurat det året jeg mistet datteren min. Jeg skulle bare en snartur innom torget, og så, plutselig hun var borte. I en by med så mange folk er et barn som et sandkorn i sjøen. Jeg lette og lette, men etter utallige mislykkede forsøk mistet jeg til slutt håpet.
Og nå, skulle altså sønnen min gifte seg med henne min egen datter, som jeg har savnet så intenst! Tenk deg det! Ut av alle mennesker i landet vårt, så har sønnen min valgt akkurat henne.
Bryllupet holdt faktisk på å bli avlyst. Foreldrene hennes var bekymret og trist for at ungdommene ikke skulle få det livet de hadde håpet på. Men jeg måtte roe dem ned. Etter at jeg mistet datteren min, bestemte jeg meg for å gjøre noe godt både for andre og meg selv. Jeg gikk til et barnehjem for å adoptere, og der var det en gutt som nærmest valgte meg, fremfor noen andre. Sånn ble vi familie, og fikk et nytt håp begge to.
Så, i løpet av én kveld, ble to store hemmeligheter avslørt fra to mødre som gjorde alt for barna sine.
Gjestene snakket om denne historien hele natten. Mange mente det var et rent mirakel det er sånt man bare hører om på film, ikke sant?
Så, hva tror du var det bare en vill tilfeldighet, eller rett og slett skjebnen som spilte inn?
