Du, la meg fortelle deg om noe jeg opplevde forrige uke, det var nesten som å være med i en rar episode av «Klovn». Du vet den type date hvor du egentlig bare vil ha en hyggelig kveld, men så blir det noe helt annet.
Så, jeg hadde blitt invitert på en ny date av en type som heter Eirik Kristiansen. Han er en sånn fyr med dyr dress, fancy Omega-klokke og en selvtillit som gjør at han alltid tror han er midtpunktet, uansett hvor han er og denne gangen hadde han valgt å ta meg med på en av de mest eksklusive restaurantene på Aker Brygge. Stemningen var nesten som å være på teater: lav belysning, servitører som glir rundt uten lyd, dyre viner og et klientell som ser ut som de kommer fra finansmiljøet på Frogner.
Eirik slengte seg ned i stolen, så ut som han eide stedet, og sa med nonchalanse: «Bare bestill det du har lyst på. Jeg synes det er så teit når kvinner føler de må spare på noe.» Det hørtes ut som han prøvde å være den rause prinsen fra eventyrene, men jeg ble litt skeptisk det var et eller annet med måten han så på meg, den vurderende blikket, pluss at han liksom skrøt av at han alltid hadde vært et «offer» for damer som bare var ute etter lommeboken.
Jeg gikk for andesalat og et glass norsk hvitvin, mens Eirik kjørte på med entrecôte, tartar, en flaske kostbar rødvin og dessert. Samtidig satt han og snakket om forretningsdrift, klaget over overfladiske folk, og filosoferte om verdier og ekte forbindelse. Men det føltes egentlig ikke ut som en vanlig date mer som om jeg var på et jobbintervju der jeg kunne få et «skjebnesvangert» spørsmål når som helst.
Når regningen kom, en svart læretui på bordet, fortsatte Eirik å prate om samfunnets forfall, mens han tilsynelatende skulle ta opp lommeboken. Først sjekket han innerlomma i jakken, så lommene på buksene, og plutselig virket han forfjamsa ikke redd, mer som om han spilte en rolle.
«Oi, dette er jo helt typisk,» sa han mens han stirret meg rett i øynene. «Jeg har visst glemt lommeboken, enten på kontoret eller i bilen.»
Han rygget tilbake og lot som om han var hjelpeløs ingen forsøk på Vipps, ingen tilbud om å gå ut for å hente den. Det eneste han gjorde var å se på meg, som om han ventet på at jeg skulle løse situasjonen.
«Kan du hjelpe meg ut? Du kan betale nå, så betaler jeg deg tilbake. Eller så kan jeg spandere neste gang, med renter til og med.»
Da var det temmelig klart at dette ikke var tilfeldig. Dette var en test, akkurat slik han hadde pratet om tidligere på kvelden. Jeg har lest om sånt på forum og sett på dårlige TV-serier, men jeg trodde aldri jeg skulle oppleve det selv, særlig ikke med en voksen, tilsynelatende vellykket mann.
I hans verden handler det om det gamle, dumme skjemaet: Hvis kvinnen betaler for begge, så er hun «snill og løsningsorientert». Hvis hun nekter, så er hun «grådig og materialistisk». Så han satt der som en manipulator, og var sikker på at jeg skulle dra frem kortet mitt uten spørsmål.
Jeg åpnet veska rolig, og han slappet nærmest av åpenbart overbevist om at planene hans hadde virket.
«Selvsagt, det er ikke noe problem,» sa jeg rolig, og signaliserte til servitøren.
«Kan du splitte regningen?» sa jeg klart. «Jeg betaler for mitt. Og herren betaler selv for biffen, vin og dessert.»
Da forsvant smilene fra ansiktet hans.
«Hva mener du?» spurte han irritert og lente seg frem. «Jeg har jo ikke lommeboken.»
«Jeg skjønner det, Eirik,» svarte jeg rolig, og trykket mobilen min mot betalingsterminalen. «Men vi kjenner jo knapt hverandre. Å betale for mitt er helt normalt. Du valgte restauranten, bestilte det dyreste på menyen, og du er voksen, så du finner nok en løsning.»
Servitøren ble stående litt tilbake, usikker, så på meg og så på ham. Eirik ble rød i ansiktet, og all den blanke fasaden hans falt av, lag for lag. Det var bare vanlig ufinhet igjen.
«Mener du det? Over noen penger?» freste han. «Jeg sa jo at jeg skulle tilbakebetale. Jeg ville bare teste deg.»
«Og det gjorde du,» sa jeg og reiste meg fra bordet. «Du har akkurat funnet ut at jeg ikke lar meg manipulere.»
På vei ut, innså jeg at jeg ikke helt hadde gitt ham siste stikk. Han satt der, sint og fortvilet, uten lommebok og med en regning han ikke kunne betale.
Så jeg gikk tilbake, gravde frem noen krøllete sedler og småmynt du vet, den typen du alltid har nederst i veska, legger det ved siden av vinglasset hans.
«Forresten, hvis lommeboka er i bilen, så har du vel ikke penger til taxi heller?»
Jeg la pengene ved glasset hans.
«Dette er til T-banen, så du ikke blir stående fast. Tenk på det som mitt bidrag til forskningen din om kvinner.»
Noen av gjestene rundt oss snudde seg og viste åpenbare nysgjerrighet, og Eirik så ut som han akkurat hadde fått en skikkelig høyre.
Jeg gikk ut i sommerkvelden.
Den kvelden kostet meg kun en salat og et glass vin, totalt rundt 340 kroner helt fint å betale for å slippe å la en sånn fyr kaste bort flere år på meg. Håper han tok lærdom, men slike folk endrer seg sjelden.
Hva ville du gjort? Hadde du hjulpet «glemsomme» Eirik eller kjørt hard, men ærlig linje?
