Men tiden skulle vise seg å gi oss en ny start!
Da jeg var 18 år, ble jeg gravid. Mine foreldre støttet meg ikke de mente at det var altfor tidlig å få et barn. Min mann, Olav, ble nettopp innkalt til militæret. Begge bestemødre sa det samme:
Barnet er ditt ansvar. Jeg har ikke lyst til å passe på ditt barn nå, sa min mor til meg.
Min svigermor ville ikke engang snakke med meg. Jeg flyttet inn hos min tante Åse på farsiden.
Åse var 38 år, hadde aldri hatt barn og viet livet til arbeidet sitt. Hun dømte ikke mammas og pappas valg:
Jeg skjønner dem det var ikke lett da du ble født. De jobbet hardt for deg. Det var tider da det ikke var mat på bordet. Din far tok nattskift med lossing på havna for å få litt ekstra penger.
Men nå har de det bra. Pappa har god inntekt og en fin toroms. Mamma jobber også. Og jeg skal snart få et barn.
Kommer de aldri til å bry seg? spurte jeg Åse.
De vil bare leve litt for seg selv. Du skal ikke dømme dem. De vil nok komme til fornuft etter hvert.
Jeg fikk ingen støtte fra dem. Med all min bagasje flyttet jeg inn hos tante Åse.
Da Olav kom hjem fra militæret, var sønnen vår, Henrik, halvannet år gammel. I hans fravær hadde svigermor aldri besøkt barnebarnet sitt. Mine foreldre kom bare på besøk to ganger.
Olav jobbet som bilmekaniker og prøvde å fullføre studiene, men det gikk ikke. Vi bodde fortsatt hos Åse. Da Henrik begynte i barnehagen og jeg fikk jobb, måtte Åse flytte til en annen bydel. Vi flyttet inn i en leid leilighet. Noen år senere døde Olavs bestemor.
Svigermor solgte bestemors leilighet, pusset selv opp og kjøpte alt hun ønsket. Olav prøvde å overtale henne til ikke å selge, tilbød seg å betale leie og kjøpe tilbake leiligheten, men uten hell.
Hvorfor skal jeg ofre livet mitt og mine interesser? Jeg har lenge ønsket å pusse opp. Vil dere gjøre det for meg? svarte svigermor Olav.
Fem år senere ble vår datter, Ingrid, født. Vi forsto at vi trengte vårt eget hjem. Olav begynte å jobbe i utlandet. Å spare opp til en bolig var ikke lett. Vi ble boende i leid leilighet med barna.
Min mor, derimot, satt alene i en treroms leilighet. Pappa hadde skilt seg fra henne for to år siden, men det var ikke plass til meg og barna der, mente hun. Hos svigermor var det heller ikke aktuelt hun drev stadig med oppussing, og ingen hjelp var på vei.
Olav arbeidet stadig utenlands. Etter noen år klarte vi endelig å kjøpe vår egen leilighet. Helt uten hjelp.
Nå er vår eldste sønn ferdig med åttende klasse, og Ingrid går i andre klasse. De kjenner verdien av penger vi har spart på hver eneste krone. Vi har ikke lenger de problemene. Alle har hver sin bil, og hver sommer drar vi til Sørlandet på ferie.
Den eneste vi virkelig føler takknemlighet for, er tante Åse. Hun kan alltid ringe oss og be om hjelp.
Våre foreldre har hatt det tøft i det siste. Mamma mistet jobben og ringte nylig for å be om hjelp, men jeg sa nei.
Svigermor er i samme situasjon. Etter pensjoneringen har hun ikke ønsket å leve beskjedent, og har brukt opp alle pengene fra leilighetssalget for lenge siden. Olav har også sagt nei. Han foreslo at hun kunne selge den store, oppussede leiligheten og kjøpe en mindre.
Olav og jeg står uten forpliktelser til noen. Vi behandler barna våre annerledes enn våre foreldre gjorde med oss vi vil alltid hjelpe dem, uansett hva. Jeg håper vi kan støtte hverandre, også når vi blir gamle.
Livet har lært meg at det viktigste er å ta vare på dem som støtter deg i de tunge stundene. Familie er ikke alltid knyttet til blod, men til handlinger og omsorg. Det man gir, får man tilbake før eller siden.
