Dette skjedde meg for femten år siden. En jente på barnehjemmet så på meg med de store grønne øynene sine i flere minutter før hun plutselig spurte: Har du en datter? «Nei», svarte jeg overrasket.
Hun sukket og sa stille, med et trist blikk: «Kunne du tenke deg å ha én?» Mens jeg prøvde å ta innover meg spørsmålet, snakket hun igjen: «Jeg kan være datteren din. Hvis du har lyst, altså»
Tankene mine raste. Jeg har en sønn på 20 år. Jeg trenger strengt tatt ikke et barn til. Men det hun sa «En datter er aldri i veien», og de store, klare øynene hennes, rørte noe i meg.
Jeg har alltid drømt om å ha en datter. En liten prinsesse jeg kunne kjøpe kjoler og hårpynt til, leke med dukker, sminke oss sammen, spille brettspill for jenter. Men jeg fikk en gutt, og turte aldri ønske meg et barn til. Nå tenkte jeg: Jeg er voksen. Kan jeg klare å oppdra en liten jente nå? Spesielt siden jeg alltid har ønsket meg nettopp det. Klart jeg vil! svarte jeg, og hun la armene rundt meg med det samme, som om vi hadde hørt sammen hele livet hennes.
Den klemmen ga meg all kjærligheten hun hadde samlet opp i alle årene på barnehjemmet. Ingrid het hun. Hun var fem år da. Hun kom til barnehjemmet kun ett og et halvt år gammel, etter at foreldrene døde i en bilulykke der syv personer mistet livet. Siden da har Ingrid drømt om å få en familie, men som i mange norske barnehjem, tar det tid å bli adoptert Ingrids ventetid ble stadig lengre.
Du kan nesten ikke forestille deg hvor lykkelig hun var over å få nye slektninger, hvordan hun lærte navnene på alle og holdt dem i minnet. Hele familien falt pladask for henne hun var så kjærlig. Mannen min var skeptisk til å begynne med, men så fort han møtte Ingrid, ble han sjarmert. Hun kalte oss straks mamma og pappa, og mannen min kunne ikke se for seg å skilles fra henne.
Alt gikk lett for Ingrid, hun fulgte med på skolen. Da hun begynte i første klasse, skilte hun seg ut med både klokskap og logisk sans. I det siste har hun fått en ny hobby: Ingrid skriver dikt. Hun har blitt alles øyensten, og jeg takker skjebnen for at jeg besøkte akkurat det barnehjemmet den dagen for å møte henne.
