Ingrid hadde vokst opp på barnehjem ikke akkurat luksuslivet, men hun var vant til å gjøre det beste ut av det. Hun giftet seg da hun knapt hadde fylt atten, uten noen anelse om hva det egentlig innebar å være kone eller å leve med en familie. Hun hadde knapt et par venner, og ingen av dem var gift, så Ingrid var like blank som en ny snødukke. Da hun flyttet inn hos ektemannen, sugde hun til seg alt hun så og hørte om hvordan en perfekt kone burde være, og svigermor ble hovedkilden til disse livsrådene.
Alle hadde jo snakket om svigermødre og deres… la oss si, særegne evner, men Ingrid tenkte optimistisk at siden hun selv ikke hadde mor, ville svigermor sikkert erstatte det og være snill. Litt rett hadde hun faktisk, for svigermor ønsket henne egentlig ikke vondt det bare ble sånn, på et vis. Med barnlig iver begynte svigermor å dosere familiens regler: Hvis mannen er utro, er det kona som har skylden.
Hallo, tenkte Ingrid, hvem skulle trodd det? Hun trodde alltid at den skyldige var den som faktisk gjorde noe galt. Men nei da, svigermor forklarte at det egentlig var konas feil sikkert hadde hun glemt å holde seg attraktiv, og når hun sluttet å være et fristende vesen, ja, da kom skjørtejeger-instinktet frem hos mannen. Ingrid noterte flittig: Slutt å spise boller meld deg på treningssenteret! Og hun ble på sitt strakeste og smaleste, redd for at det plutselig skulle henge litt ekstra rundt midjen.
Hun var allerede slank som en fjordturist på fastedag, men for sikkerhets skyld slanket hun seg i vill panikk. Da Ingrid kunne hake av på smal på listen, kom neste perle: I et normalt ekteskap jobber begge.
Ingrid protesterte ikke hun hadde jo aldri vært redd for å ta i et tak. Hun lurte så på hvordan man skulle få jobbet mens man samtidig var i mamma-permisjon, og svigermor forklarte: Permisjon? Det ordner du sjøl!
Dette la hun ikke inn i notatsystemet sitt, men da mamma-permisjonen kom noen år senere, jobbet hun deltid som barnevakt og utførte småjobber. Ingrid var fornøyd, men svigermor og mannen begynte å klage på at det var lite penger inn. Hun tenkte at hun kunne ta seg en tur til frisøren på egen regning, men så kom svigermors visdomsord: Når du er i permisjon, har du ikke behov for å pynte deg spar pengene!
Pengesparing ble nærmest et tvangsmønster, og Ingrid ga hele lønna til mannen som om det var en daglig del av familien. Svigermor hadde enda et motto: En god kone gjør alt husarbeid selv!
Og det gjorde Ingrid alt, fra gulvvask til brødbakst. Hun sovna til og med stående, så slitne var hun. Å besvime ble en daglig rutine, og når siste barn endelig la seg ved ni-tiden, var det tid for å rydde, vaske og lage mat til morgendagen. Mannen hadde allerede tatt ti søvnpuster, for han tjente jo penger og var fryktelig sliten.
At Ingrid havnet på sykehus var helt forståelig. Hun hadde aldri tid til å merke små smerter, og plutselig ble det alvor. Over to uker var hun sengeliggende, og verken mannen eller svigermor kom innom en eneste gang. Heldigvis hadde hun mobilen med på sykehuset og ringte venninnen sin, som kom med alt hun trengte litt omsorg og melk, kanskje. Da hun kom ut av sykehuset, sendte hun inn skilsmissepapirene og det var ikke akkurat rart.
