Ekteskapet mitt med David begynte for 18 år siden, under forhold som ikke akkurat var feststemte. Hans tidligere kone, Ragnhild, forlot ham og deres barn til fordel for en ny mann. Sammen hadde de fått to skikkelige gullunger, en gutt og en jente. Da ungene var bare tre og fire år gamle, gikk David på en real smell han ble arbeidsledig, og økonomien gikk i dass. Ragnhild prøvde å fikse seg en jobb og ta vare på barna, mens David fant trøst i litt for mye øl og mye klaging til kompisene sine.
Midt i alt kaoset begynte Ragnhilds nye kjæreste å forfølge henne, og med økonomiske bekymringer og følelsesmessig storm leverte hun rett og slett inn sekken og stakk fra både David og barna, for å starte på nytt med sin nye flamme.
Barna ble stående på egne ben, og heldigvis kom snille naboer over med knekkebrød og kjærlighet. David merket nesten ikke at kona hadde dratt han var for opptatt med egne bekymringer og sin favoritt pils. Før han skjønte greia, var det for sent, og ungene endte til slutt opp på barnehjem.
Det var her jeg kom inn på banen, da jeg traff David på et bryllup til et felles vennepar. Jeg ble rørt av situasjonen hans, og følelsen av forbindelse mellom oss var som fløten på grøten. Jeg bestemte meg for å gi livet hans en ny retning, og hjelpe ham å finne tilbake til seg selv. Etter festen foreslo jeg å hente barna fra barnehjemmet. Selv om jeg ikke kunne få egne barn, følte jeg enormt med dem, og jeg behandlet dem som mine fra første stund. De ga meg like mye kjærlighet tilbake jeg ble deres mamma fra dag én.
I hele atten år ante ungene ikke at jeg ikke var deres biologiske mor. Plutselig dukket Ragnhild opp igjen, klar for å bli kjent med barna og avsløre sannheten om hvor hun egentlig kom fra. Gutten tok nyheten med et skuldertrekk og sa: «Du er den eneste mammaen jeg trenger, og jeg tviler ikke et sekund på det.» Datteren, derimot, var litt mer åpen overfor Ragnhild og bestemte seg for å tilgi henne. Jeg var skeptisk til å slippe Ragnhild inn i livet deres igjen, for det hun hadde gjort var ganske sårende. Likevel så jeg at hun hadde et reelt ønske om å gjøre det godt igjen med barna.
Til slutt innså jeg at to omsorgsfulle mødre faktisk er en gave det er alltid plass til mer kjærlighet! Jeg valgte å støtte Ragnhild i forsøket på å bygge opp forholdet til barna igjen, for det å være mor handler ikke bare om å føde dem, men også om å oppdra dem med hjertet på riktig plass og litt selvironi.
