Av en eller annen grunn virker det som om mange kvinner tror at livet er over dersom de har passert førti og har vært gjennom ett eller to skilsmisser. Jeg er selv i den situasjonen. Jeg har vært gift to ganger. Første gang var jeg ganske ung, og fra det ekteskapet har jeg en datter. Andre gang giftet jeg meg i begynnelsen av trettiårene. Hverken det første eller det andre ekteskapet varte mer enn to år. Det var alltid noe som ikke stemte med mennene.
Selvfølgelig, etter den andre skilsmissen har jeg hatt forhold til menn, men ingenting har ført til et nytt ekteskap. Nå er jeg 45 år gammel, og til tross for alt som har hendt, tror jeg fortsatt det er mulig å være lykkelig og at det finnes en sjelevenn der ute for meg. For å gjøre en lang historie kort, møtte jeg for bare en måned siden en mann på gata. Han heter Morten og er 49 år. Jeg gikk en tur i parken, og som alltid så jeg ordentlig og velkledd ut, og jeg bestemte meg for å sette meg ned på en kafé.
Morten kom bort til meg for å hilse på. Han var kanskje ikke det jeg hadde sett for meg som drømmemannen, men han var velstelt og gav et pent og ryddig inntrykk. Vi presenterte oss for hverandre, og han kjøpte en kaffe til meg. Jeg spurte ham straks om han hadde en kone eller samboer, men han svarte litt ullent. Jeg skjønte umiddelbart at han nok hadde noe på gang med noen. Likevel inviterte jeg ham hjem til meg for å fortsette praten over en kopp te og litt eplekake jeg hadde bakt dagen før. Mange vil vel si at jeg var gal som inviterte en fremmed mann hjem, men vi ble sett av flere kjente på veien, og jeg følte meg trygg. Morten virket ikke farlig i det hele tatt.
Da vi kom inn i leiligheten min, tok han seg en rask titt omkring og brast ut i latter.
Du har en så stor leilighet. Den ser ut som den ikke har vært pusset opp på femten år.
Jeg latet som om jeg ikke skjønte hva han mente. Den siste oppussingen gjorde jeg for ti år siden, og jeg syns fortsatt leiligheten min er fin. Hvorfor bruke alle sparepengene på å male vegger og tak, når jeg heller kan investere litt i meg selv? Er det feil tenkt?
Jeg serverte Morten te og kake, og straks etter begynte han nok en gang å kritisere leiligheten min. Da satte jeg foten ned og sa rett ut: «Spiller det noen rolle hvordan jeg bor? Hvorfor inviterer du ikke meg hjem til deg i stedet?» Da ble han helt stille. Det ble ikke noe mer med det. Han gikk hjem og lovet å ringe meg om en uke.
Hele den uka kom det verken melding eller telefon. Så sent på kvelden lørdagen etter tikket det plutselig inn en melding om at han ville komme og besøke meg. Jeg svarte at dersom han kom nå, måtte han hjelpe meg med å pusse opp vi burde kanskje tapetsere litt sammen. Da husket han plutselig på noe viktig som han hadde glemt, og sa at han skulle ringe meg neste uke. Jeg er helt sikker på at han er en gift mann som leter etter spenning på si med en velstående kvinne. Det kan ikke jeg tilby. Uansett, det spiller egentlig ingen rolle. Det viktigste var at vi bare hadde litt selskap sammen. Jeg vet at jeg kommer til å finne kjærligheten. Det er jeg sikker på. Og mitt råd til kvinner hvis en mann ikke gjør noe for deg, hvorfor skal du da i det hele tatt ha ham i livet ditt?
