Jeg er 60 år gammel og bor alene her i Oslo. Jeg har verken barn eller ektefelle, selv om jeg faktisk var gift en gang for lenge siden. Da jeg var 25 år, giftet jeg meg av kjærlighet med Jon Erik.
Ekteskapet tok slutt på grunn av Jon Eriks utroskap. Han tok med seg elskerinnen sin hjem til vår leilighet, og det klarte jeg ikke å leve med. Jeg pakket sakene mine og dro hjem til foreldrene mine i Drammen. Bare to måneder etter skilsmissen fikk jeg vite at jeg var gravid.
Ærlig talt, jeg ønsket ikke å fortelle det til Jon Erik. Jeg tok ikke kontakt med ham og bestemte meg for å oppdra barnet på egenhånd. Da sønnen min, Lars, ble født, kom legene med dårlige nyheter: «Barnet ditt er dessverre svært svak, men det er ikke alt. Han har en uhelbredelig sykdom. Han vil være heldig om han lever til han blir 11 eller 12 år.»
Jeg visste ikke hvor jeg skulle vende meg eller hva jeg skulle gjøre. Jeg ammet Lars hver dag, og samtidig bodde det bare én tanke i hodet mitt at min sønn snart kom til å forlate denne verden.
Lars levde til han ble 15 år. Det skjedde slik at både han og faren min døde med én ukes mellomrom. Jeg mistet to av de nærmeste jeg hadde.
Min far etterlot meg leiligheten sin, ikke bare stor, men sentralt plassert midt i Oslo. I alle disse årene har jeg bodd alene, og det har ikke vært mange menn i livet mitt. Jeg ønsket å få et barn igjen, men frykten for å oppleve det samme gjorde at jeg aldri våget. Da jeg fylte 45 år, kjøpte jeg meg en bærbar PC for å holde kontakt med slekt og lese nyheter.
Slektningene mine fant ut at jeg bodde alene og begynte å besøke meg, en og en. De tok med seg gaver og små suvenirer. Ofte spurte de om jeg hadde skrevet testament; og hvis jeg svarte nei, ble de plutselig veldig bekymret for økonomien min. Noen av dem prøvde også å snakke varmt om seg selv og sine for å virke bedre og mer verdige i mine øyne. Men sannheten er at jeg vet akkurat hvem jeg vil la overta leiligheten. En venninne jeg har, har en datter, Ingrid, som hjelper meg uten å forvente noe tilbake.
Familien min er egentlig bare ute etter leiligheten. Til slutt sluttet jeg å invitere dem, men det stoppet dem ikke.
En dag ringte fetteren min, Simen, og spurte frekt om jeg fortsatt levde, og hvem jeg hadde tenkt å gi leiligheten. Jeg ble så fornærmet at jeg blokkerte alle slektninger fra telefonen og e-posten min, så de ikke kunne kontakte meg lenger.
Nå, når jeg ser tilbake, har jeg lært at det er viktigere å omgi seg med folk som virkelig bryr seg, og ikke bare tenker på materielle verdier. Omsorg og ekte vennskap betyr langt mer enn noen leilighet eller penger ja, det er ikke den materielle arven som teller, men hvem som står ved din side når du trenger det som mest.
