Forrige helg dro jeg og kona mi til hennes foreldres hus for å spise middag sammen med familien. Det var da misforståelsen oppstod.
Alt begynte som vanlig, vi satte oss rundt bordet og pratet om løst og fast. Men etter hvert endte samtalen opp med at jeg burde finne meg en ny jobb, et tema kona mi tok opp.
Det var ikke helt uten grunn. Saken er at vi nylig hadde tenkt å bygge et basseng ved mine foreldres hus. Dette har vært et ønske lenge, og i år bestemte kona mi seg for at det var på tide å gjennomføre planen.
Vi hadde også planer om å bytte bil før vinteren kom. Dessuten skulle vi reise til sjøen til sommeren, etter å ha vært hjemme de siste tre årene. Og jeg er den eneste i familien vår som jobber.
Jeg var fornøyd med denne situasjonen (mener jobben min – jeg klager ikke), men firmaet jeg arbeider for har fått økonomiske problemer, noe som har ført til oppsigelser og at lønningene har blitt redusert på ubestemt tid.
Derfor sa jeg at vi har noen sparepenger, men at det holder kun til en enkel ferietur til sjøen og, om prisene ikke går opp, til en budsjettbil den rimeligste modellen vi hadde sett på.
Kona satte derimot bassenget til foreldrene sine først, fremfor våre egne planer. Jeg var ikke enig i dette, og samtalen endte med at hun anklagde meg for å være lat og for ikke å ha nok vilje til å finne en ny jobb, så vi kunne ha råd til alt sammen.
Ved middagsbordet gjentok hun det samme. Jeg klarte ikke å forholde meg rolig, og sa plutselig at foreldrene hennes får betydelig hjelp fra oss hver måned. I frustrasjon sa jeg rett ut at hele denne middagen trolig var betalt av mine penger.
Dette burde jeg ikke ha sagt, men nå var det allerede gjort. Jeg satt med sur suppe i skålen, og kona min startet sitt følelsesladde innlegg. Hun var så fornærmet og jeg fikk høre en del ting om meg selv. Jeg orket ikke å høre mer, så jeg gikk stille ut og dro hjem.
Hjemme pakket jeg kona sine ting og leverte dem hos hennes foreldre. Jeg synes rett og slett ikke at hun skal holde slike samtaler og oppføre seg slik, det kan jeg ikke akseptere. Nå har jeg kommet hjem igjen, og jeg klarer ikke å tenke klart. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre videre.
