Alle vennene mine hadde mødre som uten problemer kunne stille opp for barnebarna sine. For min egen mor var det alltid umulig å passe sitt barnebarn. Hun gjentok det samme om og om igjen Det er ditt barn, jeg oppdro mitt. Min datter, Ingunn, var fem år den gangen og gikk i barnehage. For to år siden, da foreldrepermisjonen min tok slutt, måtte jeg tilbake på jobb; jeg arbeidet som lærer for de yngre barna, og kunne dessverre ikke ta meg fri så ofte. I slike situasjoner hadde det vært så godt å ha mamma tilgjengelig.
Jeg hadde ekstra god tid om vinteren, særlig da jeg ikke hadde hytte å reise til. Mamma var hjemme hele dagen, så vidt jeg visste så hun bare på TV og pratet med venninnene sine i telefonen. Hun hadde ikke noen andre forpliktelser eller faste rutiner.
Forrige uke var vi hos øyelege med Ingunn, og legen sa at hun hadde fått synsproblemer som måtte følges opp. Jeg ringte mamma og sa at Ingunn måtte følges til klinikken i ti dager fremover. Vi hentet henne fra barnehagen rundt klokka ett, og hun måtte dit hver morgen. Alt var nært barnehagen, klinikken, mammas leilighet.
Barnet mitt var snill og veloppdragen, det visste mamma godt. Hun maste ikke, laget ikke bråk, sølte lite og spiste det hun fikk. Men likevel, mamma var alltid avvisende, og nærmest irritert på henne. En gang trengte både jeg og ektemannen min hjelp, begge skulle tidlig på jobb, og jeg håpet mamma kunne stille opp.
Det hadde vært fantastisk hvis hun bare kunne komme og hjelpe noen dager, men det var ikke mulig. Heldigvis hadde vi familie i nærheten mormor bodde rett ved, og hun hadde ikke de store gjøremålene lenger, så det skulle være naturlig at hun kunne passe Ingunn mens vi var på jobb. Det kostet oss ingenting ekstra, og det ville spart oss for mye stress.
Siden mamma ble pensjonist, har jeg støttet henne økonomisk. Jeg gir henne penger ofte og betaler hele husleien for henne to ganger i måneden. Når vi handler mat, tar vi henne gjerne med, men hun insisterer på å betale alt selv. Til jul, bursdager og andre høytider gir jeg henne alltid fine og dyre gaver. Likevel tar hun hjelpen min som en selvfølge hun mener tydeligvis det er min plikt som datter å kjøpe inn mat, betale leie og ordne alt for henne. Men jeg forstår det ikke! Hun mener at mitt barn kun er mitt ansvar, noe hun ikke vil ha noe med.
Det virker som bestemødre egentlig ikke har noen forpliktelse til å hjelpe barna sine men mange gjør det likevel. Synes du det er riktig? Det sårer meg dypt, for jeg strekker meg langt for mamma, og likevel virker det aldri som hun er takknemlig.
