Etter at sønnen vår giftet seg, vil han ikke lenger besøke oss. Nå tilbringer han all sin tid sammen med svigermoren. Hun trenger alltid hjelp med noe akutt jeg kan ikke fatte hvordan hun levde før datteren hennes giftet seg med vår sønn.
Sønnen vår har vært gift i litt over to år. Da vi selv giftet oss, flyttet barna våre ut og bodde hver for seg. Leiligheten kjøpte vi til sønnen vår da han startet på universitetet, så han skulle ha et sted nær studiene og senere jobben. Helt fra barndommen har vi støttet og forstått ham, og han har alltid hatt vår omsorg. Selv før han giftet seg, bodde han alene siden leiligheten lå så nært arbeidsplassen.
Jeg har aldri sagt at jeg ikke likte svigerdatteren min, men det slo meg at denne jenta rett og slett ikke var moden nok for et voksenliv som ektefelle, selv om sønnen vår bare er to år eldre enn henne. Svigerdatteren oppførte seg ofte som et barn litt bortskjemt og for mye grinete etter min mening. Vår sønn var så snill og hensynsfull, og jeg undret meg på hvordan han skulle klare seg med et barn, egentlig.
Etter at jeg ble kjent med både henne og moren hennes, forstod jeg hvordan ting hang sammen. Selv om svigermoren vår er på samme alder som meg, oppfører hun seg også som et barn. Har du noen gang møtt slike voksne som knapt har vokst opp? Det er fascinerende så barnslige og hjelpeløse. Da døtrene giftet seg, var hun allerede skilt for sjette gang.
Vi fant aldri noe å snakke om, for hun levde i sin egen verden, men hun var heldigvis ikke påtrengende. Kontakten begrenset seg til høflige gratulasjoner på bryllupsdagen, og så gikk samtalen over.
De første varseltegnene kom egentlig før bryllupet, for svigerdatteren trakk stadig sønnen vår med til moren sin: det var en dryppende kran, en ødelagt stikkontakt, et kjøkkenhylles som falt ned. Først tenkte jeg de har jo ikke en mann i huset, så sønnen vår kan gjerne hjelpe. Det er greit nok.
Men etter hvert forsvant ikke problemene hjemme hos svigermor, tvert imot økte de. Sønnen fortsatte å overse oss, og begrunnet det med at han og kona skulle til hennes mor. Til slutt feiret de alle høytidene hjemme hos svigermoren, og hos oss satt jeg, min far og svigermor fra vår side alene på julaften.
Selv om det gjorde vondt at sønnen ikke kom hjem til familien på høytidene, ble det enda verre da han begynte å ignorere våre forespørsler om hjelp.
I denne perioden kjøpte vi oss et nytt kjøleskap, og jeg spurte sønnen om han kunne hjelpe til å få det på plass. Først sa han ja, men så ringte han og sa at de måtte til svigermoren da var det visst vaskemaskinen som lekket.
Da kona ringte, hørte hun svigerdatteren si: «Kunne ikke foreldrene dine bare leie et flyttefirma?» Når sønnen kom, var han like irritert som alltid.
«Pappa, kunne du ikke bare ringt noen? Nå må jeg bære.»
Jeg begynte å lure på hvorfor svigermoren hans ikke kunne ringe en fagperson selv. Kanskje hun bor i en verden der man ikke vet hva håndverkere er? Sønnen fortalte at hun syntes det var vanskelig, fordi mange jukser tar betalt uten å gjøre jobben.
Til slutt sa min kone at svigermoren kanskje ikke skjønner seg på hvitevarer, men er desto flinkere til å holde sauer, for hun er visst god til å lede en sau, men ikke en husholdning. Sønnen ble veldig fornærmet og dro. Jeg blandet meg ikke inn da jeg tenkte min kone hadde rett, for de nye slektningene bruker sønnen vår som sin altmuligmann, ringer ham til både rør, elektrisitet, og alt mulig, og har glemt oss.
Etter dette stoppet samtalen. Sønnen har ikke snakket med faren på over to uker. Far nekter å ta kontakt først, og sønnen sier at han ikke vil snakke med faren før han får en unnskyldning. Jeg føler meg helt mellom barken og veden naturligvis har min kone et poeng, men det kunne vært sagt mer forsiktig, og nå risikerer jeg å miste sønnen på grunn av en bagatell.
Far vil ikke ta kontakt, og sønnen nekter han sier han ikke skal snakke med faren før han får en unnskyldning. Da er det bare svigermor som ser ut til å lykkes!
Når jeg tenker over alt dette, har jeg lært at man må si fra med omsorg, ikke med irritasjon. Familieforhold er skjøre, og det er bedre å vise forståelse enn å være sta. Jeg håper sønnen min snart kommer tilbake, og at vi kan være en familie igjen.
